God morgen!

Du er herved invitert på frokost i vakre, idylliske Nyeri. Jeg kan blant annet tilby nystekte rundstykker(litt alternativt, stekt i panne, men veldig gode!), nyplukka mango(ferskere og bedre mango får du ikke) og en kopp med ekte kenyansk te!

Karibu sana! Du er hjertelig velkommen!

I morgen går turen tilbake til Nairobi(dessverre?) hvor jeg skal ta i mot mine to fine foreldre på flyplassen(ikke fullt så dessverre!). Etter noen dager i Nairobi går turen tilbake til Nyeri, videre til Kisumu, Maasai Mara og tilbake til Nairobi til Nams(kontaktspersonen min) sitt bryllup. 

Vi snakkes om to uker!  

Fattigdom kan defineres på mange måter

I følge store norske leksikon er den generelle definisjonen på fattigdom;

«... å ha manglende mulighet til leve et fullverdig liv. Dette innebærer at fattigdom er mer enn fravær av materiell velferd. Fattigdom innebærer også manglende valgmuligheter og mangel på anstendig levestandard. Fattigdom begrenser menneskers muligheter til å ha innflytelse over sin egen livssituasjon og begrenser den enkeltes valgmuligheter.»(kilde: http://snl.no/fattigdom )

Men finnes det andre måter å være fattig på? Er det slik at så lenge man har penger og alt annet av materielle goder, så er man garantert et godt liv? Etter fire måneder i Kenya kan jeg si at dette ikke er hele sannheten. I følge denne definisjonen er Kenya et fattig land, men ut fra definisjoner hvor rikdom måles i lykke, vennskap, gjestfrihet og ressurser blir skalaen snudd på hodet – med Kenya på topp og Norge på bunn.

Er dette en måte å definere fattigdom på?

Store åkre med mais, ananas, te eller kaffe er å finne hvor henn man går, smilende mennesker som tar seg tid til å spørre hvordan det går med deg, uavhengig hvor travle de egentlig er, barn som leker med pinner og gamle blikkbokser, men som aldri klager over lekene sine og studenter som låner vekk sengene sine, slik at du skal få ei god natt med søvn og som står opp ekstra tidlig for å lage en god frokost til deg.

Norge ligger kanskje på topp når det gjelder levestandard, men på 112(!!!!) plass når det kommer til livskvalitet. Mange nordmenn  har det alt for travelt med seg selv, og har lett for å glemme medmennesker rundt seg, klager over den minste ting og statistikk viser at nordmenn ler i gjennomsnitt 10 minutter i løpet av en dag. Nordmenn er absolutt ikke lykkelige eller fornøyde mennesker med skilsmissestatistikk på 50%. Store norske leksikon sier at fattigdom er «... å ha manglende mulighet til leve et fullverdig liv». Lever nordmenn det fullverdige liv når de klager over for liten flatskjerm, mobil som er et år gammel eller to biler som gjerne skulle vært tre?

I Kenya dør mange fordi de er fattige, men alt for mange i Norge velger å ta sitt eget liv fordi de er fattige..

Happy Valentine, mine fine

At jeg er glad i det meste som har med romantikk å gjøre, er ingen hemmelighet. Og som den håpløse romantikeren jeg er, pakket jeg sekken min på fredag og dro til travle Nairobi for å se Cate og Kiuna gi sitt «ja» til hverandre. Å komme til storbyen etter å ha bodd en måned i Nyeri var slitsomt. Jeg har aldri vært så veldig glad i storbyen, men merka ekstra godt hvor heldig jeg er som nå bor i Nyeri. Når jeg først var i Nairobi, tok jeg likegodt en langhelg der og kom hjem på selve valentinsdagen.

Kiuna var leder for Mt. Kenya regionen før Clayton tok over
En stor gjeng fra Nyeri møtte opp for å vise sin støtte

Dans som underholdning mens vi venta på brudeparet

Å være hviting på dager som Valentin er ikke bare bare, og selv om jeg var overbevist på at jeg ikke kom til å få noen spesiell oppmerksomhet denne dagen, tok jeg feil. Jeg har selvfølgelig lært meg triks som å ikke svare «jeg savner deg også» og «jeg er glad i deg også» når slike meldinger popper inn på telefonen, og prøver å overbevise meg selv om at det bare er vennskap fra begges side, mens jeg senker skuldrene og er takknemlig for at det var en melding og ikke face-to-face. På vei hjem fra Nairobi poppet det inn en melding som virkelig gjorde dagen min. Jeg tok meg selv i å le høyt der jeg satt mellom to store kenyanere, mens svetten rant. Selv om det var en standard «melding-som-man-sender-til-mange-fordi-det-er-valentinsdag-melding», tok jeg meg i å bli sjarmert likevel...

Tradisjon å mate hverandre og foreldre med kake

“New research shows that people are easily getting diabetes by calling each other names like sweetheart, sweety, honey and other sugary name. To avoid the disease, we should call our loved ones healthy names like carrot, pili pili, hoho, ndizi, paipai, pumpkin, dania etc.. in that connection, have a lovely valentine my spinach”.

Meldingen kom fra en av mange kenyanere jeg har fått god kontakt med og som har blitt en god venn av meg. Men jeg må spørre; Er jeg naiv som tror det er mulig å ha et kompis-forhold til mannlige kenyanere?

Når man snakker om å være naiv.. Mange steder i Kenya finner man rene jente- og rene gutteskoler. Man finner bare et fåtall av barneskoler(åtte år) som er rene jente- og gutteskoler, men de fleste high school(fire år etter barneskolen) er slike skoler. Det er altså mulig å gå 4 år, og i ekstreme tilfeller 12 år, på skole med bare det samme kjønn å se på. High school er også i mange tilfeller internatskoler, som gjør at man ikke får sett nabogutten hjemme. Etter disse årene begynner kenyanere på et universet eller en høyskole. Slagord som «vi har nå blitt fri fra fengselet og er kommet til frihet» høres i korridorene, og mange føler seg frie. Universiteter har ingen regler for hva som er lov og ikke lov, mens man på høyskoler finner strenger regler. Regler sier at jenter ikke får besøke gutter, og motsatt.

Etter fire lange uker møtte jeg endelig Ragnhild igjen!
Du er gull, jenta mi!

Når man da kommer første skoledag og forventer at alt er lov, og blir møtt med en haug med regler om hva som er lov og ikke lov, sier det seg selv at «regler er til for å brytes». Å jobbe for friheten og utforske det motsatte kjønn er mye mer spennende når det er forbudt. Mange førsteklasse jenter blir ofre blant kjekke avgangselever som vet hvor lett det er å lokke ei jente til seg med sitt smil og klare mørkebrune øyne. Og når denne høye kjekke mannen sier fine ord til denne uskyldige jenta, som aldri har blitt fortalt hva man gjør og ikke gjør i ulike situasjoner, blir hun så klart sjarmert i senk.

At kenyanske mannfolk er kjekke, er det ingen tvil om, og jeg skjønner godt at det er et problem å si nei når de står på døra di og du aldri har fått stilt spørsmål som han nå er villig til å svare på. Jeg er takknemlig for å ha vokst opp med gutta på pulten ved siden av meg i 13 år! Kenyanere spør seg hvorfor andelen umoralskhet er så stor, jeg ler..

Nå skal mangotreet høstes! Tutaonana(vi snakkes!)

Livets ingredienser

Jacksons lillebror har vaska klærne sine
selv siden han var 6 år!

Ruth og jeg er «always on the road», og siden fredag har jeg ikke vært hjemme. Jeg har besøkt ulike universiteter og i stedet for å dra hjem etterpå, har jeg blitt med studenter til hjemplassen deres for å se hvordan bondelivet er i Nyeri. På lørdag ble jeg med Jackson hjem til familien hans, og etter at han hadde forklart familien sin at vi ikke hadde noen planer om å gifte oss, fikk jeg omvisning på gårdene rundt og møtte nesten hele slekta hans. Gården var en ekte «village» med kenyanere som snakka lite engelsk og som aldri før hadde sett en mzungu.

Mandag gikk turen videre til Othaya, til ei venninne som har familien sin der. Like i nærheten er det en kaffefabrikk, og vi fikk omvisning i fabrikken, og fikk smake tidenes beste kaffe. Det sies at Kenya har den beste kaffen, men i løpet av de fire månedene jeg har vært i Kenya har jeg bare smakt utvanna kaffe, der minst halvparten er sukker. Grunnen til dette er at Kenya eksporterer all den gode kaffen sin til rike land som Norge og sitter igjen med dårlige kaffe selv. Men i går fikk jeg smake rein AA kaffe, som er av den beste kvaliteten, og jeg kan med hånda på hjerte si at Kenya har verdens beste kaffe. Takk Gud, for at du skapte kenyanske kaffebønner og kenyanske kaffebønder!

Dorcas med ferdig tørka kaffe

Hva er spesielt med kenyansk kaffe, sier du?

Nå skal du høre;

Det blir brukt maskiner på bare det nødvendige, resten foregår manuelt. Vasking av bønnene blir gjort av bøndene, tørking av bønnene blir gjort av sola selv og finsorteringa blir også gjort manuelt. Dette gjør at når kaffen er ferdig sortert, og du sitter med den beste sorten, AA, i hendene, er det virkelig den beste sorten. Kvalitets kaffe!

Den enkle livsstilen med få maskiner og ekte muskelarbeid er altså ingrediensene i verdens beste kaffe. Kan dette også være ingredienser til et lykkeligere liv? Et liv med mindre materialisme og et større fellesskap med medmennesker rundt?

I går var jeg en fire måneder gammel kenyaner. Gjennom disse fire månedene har jeg blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker som hver har sin historie å fortelle. Kenya er et land som blir mer og mer inspirert av vesten, ingen tvil om det. Når jeg forteller historier om hvordan kulturen er i Norge, blir mange forskrekket og lei på grunn av et «meg-og-mitt» og «du-og-ditt» samfunn man finner i mange steder i Norge, og mange blir triste for at Kenya er på vei til å bli et slikt samfunn. Og det må jeg si meg enig i. Mange flytter til Nairobi får å finne lykken i bedre jobber og en lysere framtid med penger. Men er lykke nødvendigvis penger og velstand? Er nordmenn de lykkeligste menneskene i verden fordi vi er det rikeste landet? Svaret er vel heller motsatt, spør du meg.

Ferskere og bedre kaffebønner skal man
leite lenge etter! Nam!

Etter å ha bodd i Nairobi, jobbet i Mathare og nå flytta til Nyeri, sier det selv selv at jeg har møtt mange forskjellige mennesker, og gjennom disse fire månedene er det spesielt en ting jeg har lagt merke til; gjestfrihet. Når man går rundt i Mathare Valley er det motsatte av dette «meg-og-mitt» samfunnet. Mathare er en stor familie, og med familiemedlemmer deler man det man har. I Mathare er det fattigdom, og mennesker har lite, men når man går rundt mellom husene og blir møtt av koselige damer i døråpningene som ønsker å tilby deg en kopp te og en banan, som er alt hun har, burde ikke det si oss nordmenn noe?

Søk etter ingredienser som gjør at livskvaliteten øker, ikke levestandarden.. 

  

Livet på landsbygda

Har tidligere nevnt at jeg ikke er ei særlig byjente, så det å flytte fra storbyen Nairobi til vakre, idylliske Nyeri passer meg midt i blinken. Til tross for at kenyanere i Nyeri er kremen av Afrika når det gjelder tida her, er resten bare positivt. Et liv utenfor byen kan blant annet by på.. 

... Strømbrudd: Rett som det er går strømmen i Nyeri Da legger Ruth og jeg vekk alt vi holder på med, glemmer alt vi skulle og burde gjort, tenner telys og setter oss til rette. Med telys på bordet, sjokoladen likeved og te som koker på gassen, sitter vi å virkelig koser oss i timesvis. Kvalitetstid!

... Bruk av flamme: Forrige uke gikk gassen vår tom, og det tok oss noen dager før vi fikk fylt på. Da brukte vi gamlemetoden med ved og flamme. Noen dager gjør vi det for kosen sin del også. Ganske koselig å koke te på denne måten.

... Billig frukt: Nærmeste nabo er en snill mann som har en liten åker med sukuma og tomater. Her har vi lov til å ta så mye vi vil. Ellers blir det dyrka frukt i alle slags farger og fasonger, og siden mesteparten blir dyrka i Nyeri, er det billig! Mangoen i Nyeri er halvparten så billig som i Nairobi, og utvalget er mye bedre. Fryd og glæde! I tillegg har vi frukt i hagen vår også, og det meste er straks modent. Mais og pasjonsfrukt rett fra hagen er ikke feil!

... Hagearbeid: Huset jeg bor i har et småbruk, og må selvfølgelig vedlike holdes. Jeg hjelper mor så ofte jeg kan og koser meg når jeg får bruke hendene og grave i jorda.

... Pikipiki: Når vi reiser til de ulike universitetene vi jobber med er letteste framkomstmiddelet pikipiki, motorsykkel. Gleden er alltid like stor når jeg kan slå ut håret, sette meg bak sjåføren og nyte vinden. Bortsett fra pikipiki er lastebil selvfølgelig et bra alternativ.

... Sjamtroll: Like ved Kagumo, hvor jeg bor, er det en barneskole med noen søte små. Dersom jeg er hjemme og skal på en kort handletur for å kjøpe frukt eller melk møter jeg som regel på noen av disse. De er alltid like glade for å se en mzungu. Første gang de så meg var det konkurranse om hvem som turde å holde hånda mi lengst. Ellers begynner de fleste i Nyeri sentrum å bli vant til meg, og vet nå hva jeg heter og hvor jeg bor. Selv om de fleste har vendt seg til meg, er det likevel noen som tar fram kameraet og begynner å filme og ta bilder av meg. Må innrømme at jeg følte meg litt som et dyr på et sirkus der jeg stod å presenterte meg, med de venner seg sikkert til meg de også.

... Vakker natur: Naturen på landsbygda er vakker, og 15 minutter fra Kagumo renner det ei lita elv som ender i en stor foss omringet av paler i alle varianter.

... Idyllisk utedo: Kan en utedo være koselig? Sier du kanskje.. Men se hvor idyllisk den ligger til? Det frister ofte å ha døra åpen, så jeg kan nyte utsikten av maispalmer, men innbiller meg at naboen hadde blitt blenda, så jeg skal spare han for det.

African time, dessverre..

Etter ei uke med knekkebrødlaging i gryte, risengrynsgrøt, nytteløs planlegging, sortering av bøker i biblioteket og ei alt for lang helg med RSEC, er det mandag igjen, og nok en hviledag for Focus Nyeri. Uka som har vært har vært lang, og helga føles enda lengre. Jeg har også fått en god smakebit på afrikansk tid, med noen kenyanere som alltid(nesten alltid) kommer mellom en og to timer senere enn det de sier..

Onsdager er fast kontor-dag, og på onsdag som var fikk Ruth og jeg beskjed om å møte på kontoret klokka tre. Femten minutter før tida gikk vi opp trappene(som er ganske mange med tanke på at kontoret ligger på taket..) og vi låste oss inn og satte oss ned for å vente. Mannen vi venta på er leder for Focus Mt. Kenya, og hadde tidligere på dagen sagt at han skulle reise fra Embu(to timer unna) rundt 12, slik at han var sikker på at han skulle rekke kontoret til klokka tre. Da klokka slo tre ringte telefonen og han ringte for å si at han nå reiste fra Embu,(fremdeles to timer unna....) og trodde han skulle rekke å være der rundt fem. For å slå ihjel litt tid, ble det tur på både marked og cafe, mens jeg sukka og prøvde hardt å si til meg selv at dette var greit og bare et engangstilfelle.

Byggeprosjekt ved siden av kontoret som underholdt
 Ruth og meg i to timer..

To dager etterpå reiste Ruth og jeg nok en gang inn til sentrum for å møte på kontoret klokka tre. I det vi gikk ut døra halv tre, sier jeg på spøk; «vi trenger sikkert ikke være der før fem i dag heller». Vi lo det av oss, og dro likevel. Etter å ha venta på matatu i en halvtime(som gjorde at vi i teorien var 30 minutter forsinka) kom vi oss endelige til sentrum og satte oss utenfor kontoret. Vi hadde fått beskjed om at lederen(samme mann) var på vei(han bor 10 minutt fra sentrum), men vi fant fort ut at det han mente, var at han gjorde seg klar for å dra. Etter å ha venta i en time synes vakta så synd på oss at han fant fram stoler og bord til oss. Underveis i ventinga ringte vi flere ganger, og vi ble forsikra om at han var på vei. Joda...

Etter halvannen time fikk vi stoler og bord av vakta
Snill mann!

Klokka fem kom han opp trappene og låste opp kontoret. Fortvila som jeg var visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Det endte med en god blanding. Planleggingsmøtet for helga(som skulle begynt klokka tre) ble utsatt enda en time,(til klokka seks. Fra fem til seks satt jeg fremdel i ro og venta....) og ble til slutt droppa. Med orda «helga får gå som den går. Vi legger den i Guds hender» gjorde vi oss klare, ba en kort bønn(fordi de ba meg om å be..) og forta oss avgårde for å rekke kveldsmaten hvor helgas event skulle holdes.

Klokka 5(!!!) neste morgen ble jeg vekka av morgenfuler(i motsetning til hva jeg er...) som skulle be og lovsynge. For min del endte det i en litt irritert bønn til Gud, og en bønn om å gi meg dobbel dose av tålmodighet. Frokost skulle starte halv 8, men da Elisabeth var klar for frokost halv 8, hadde hun glemt hvem hun jobba med. Da klokka var 9(jeg får mye tid til å lese i bibelen!) var det klart for frokost. Resten av dagen gikk til evaluering av de ulike CU'ene, valg av nye ledere, alt for lange innlegg og debatter(kenyanere bruker så mange ord!) og sist med ikke minst min mening om hva de kan gjøre bedre i de ulike CU'ene(virkelig utfordrende!).

Programmet som skulle være ferdig klokka 11, var ferdig klokka 2. Halv 3 var jeg i seng, og ble på ny vekka to timer etterpå, og måtte igjen vente over en time på frokosten, som nok en gang ikke var presis.

Noen av studentene jeg jobber med, med Mt. Kenya i bakgrunnen

Selv om jeg har vært frustrert til tider, har jeg lært mye om Focus denne helga og blitt kjent med mange flotte studenter. Jeg gleder meg til å jobbe videre med studentene, lære mer, og ta erfaringene med meg til høsten hvor jeg ønsker å jobbe med lagsarbeid i Trondheim. Jeg har også blitt bedre kjent med lederen jeg jobber med(på godt(han er en virkelig god mann!!!) og vondt), og har sagt klart i fra jeg jeg virkelig håper at han skjerper seg når det gjelder tid.

Nå legger jeg all frustrasjon til side. I går kveld kom Ola på besøk og Keter kommer senere i dag. Til min store glede blir de begge til i morra. Å ha det gode humøret til Ola rundt meg gjør at jeg litt etter litt glemmer at jeg er frustrert. Takk, Ola :)  

Ola i gang med mandagsvasken
"Jeg liker svarte klær, da ser man ikke at de er skitne"

Vakre, vakre Nyeri

Lunsj utsikt fra kontoret!!!!

I skrivende stund sitter jeg under en bananpalme for å finne litt skygge i denne steikende sola. Her er det 26-ish grader og nesten ikke en sky på himmelen. Jeg er omringet av bananpalmer og små maisåkre på alle sider og har det som plommen i egget, som i dette tilfellet er Elisabeth i maisåkeren. På torsdag reiste jeg sammen med Ruth til idylliske Nyeri hvor jeg skal tilbringe mine neste tre måneder. Det er både trist, skummelt, utfordrende og spennende på en gang. Skal jeg være helt ærlig ble øyene våte da vi reiste fra Focus senteret. Det var trist å reise fra alle som jobber der, og også teamet. Etter å ha vært sammen med Ragnhild, Ola og Åsmund siden oktober, er det skummelt å nå være aleine nordmann på et helt nytt sted. Heldigvis har jeg Ruth hos meg og vi har hverandre. Ruth er STEM arbeider i Mount Kenya regionen(Mount Kenya er like ved, og når jeg er på kontoret kan jeg sitte å spise lunsj på taket mens jeg nyter den vakre utsikten) og sammen skal vi jobbe med studenter på universitetene og høyskolene som ligger rundt Nyeri.

Jeg har nå flyttet til et vakkert sted rett utenfor Nyeri sentrum, nærmere sagt Kagumo. Her bor jeg inne på en høyskole for lærere. Har har jeg fått låne et rom hos en av lærerne her som har to herlige døtre som er ivrige etter å lære meg swahili. Yngstemann heter Carol og snakker ikke engelsk i det hele tatt og ler som regel av swahilien min når jeg prøver å knote fram en setning eller to når jeg ser henne. Ruth bor i gjestehuset/rommet ti meter unna, og her er jeg store deler av dagen når vi er hjemme. Her lager i mat sammen og prater til alt for seint på kveldene.

I dag er det mandag, noe som betyr fridag for alle som jobber med Focus. Etter en lang helg med besøk på ulike universiteter, kjente jeg det var godt å kunne sove litt lengre og kunne slappe av en dag. Dagen har gått til spising, klesvask, annen vasking og brevskriving. Deilig å kunne starte en ny uke med reint hus/rom og reine klær.

Ruth i gang med mandagsvasken

Uka som ligger foran meg kommer til å gå i ett. Universitetsbesøk, bibelgrupper, og devotion kommer til å ta store deler av dagene, og jeg håper jeg kan bidra med noe. På fredag fikk jeg spørsmålet; har du lest hele bibelen? Og jeg måtte ærlig si at jeg ikke hadde det. Mannen som spurte var sjokkert og jeg tror han ble litt skeptisk til at jeg som ikke har lest hele bibelen kunne jobbe med Focus Kenya. Jeg er 19 år, og når jeg jobber på universiteter med studenter som er 23/24 år, må jeg innrømme at jeg føler meg litt dum noen ganger. Men jeg er her for å lære, og det gjør jeg hele tida. Så lenge Kenyanere ikke spør hvor gammel jeg er, trenger jeg ikke si det til de heller. De skal få lov å tro at jeg er 23 år jeg også, ikke at jeg ser ut som en 23åring, men men.. Som mamma sier, jeg får gjøre så godt jeg kan, så kan ingen forlange noe mer :) 

Her er huset Ruth bor i. Dette er halve rommet. Det er utfordrende med bare en gassplate og ingen tilgang til kjøleskap, men jeg lærer. Heldigvis er rommet alltid kaldt, så brunosten klarer seg heldigvis fint i et hjørne av rommet. 

De første dagene har vært gode, men også vanskelige. Det er tungt å komme alene til et helt nytt sted, hvor ingen kjenner meg og jeg kjenner ingen. Jeg blir sett på som en mzungu igjen. Hjemme i Kasarani kjente matatufolka meg igjen, Matharebarna kjente meg igjen og jeg hadde en trygghet i Focus familien og teamet. Hjemlengselen begynner å sige inn, og jeg tror kultursjokket vil komme sterkt de neste dagene.. Heldigvis har jeg Mum som har tatt godt i mot meg som en datter og Ruth som er en sterk team venninne. Jeg har troa på at Gud kommer til å jobbe med meg og gjennom meg i disse tre månedene, og selv om det er tungt vet jeg at Han er ved min side. Det er trygghet det!!