Hjertesukk..

Om du hadde spurt meg om jeg kunne beskrive hva jeg føler akkurat nå, tror jeg det hadde vært umulig å sette ord på det. Med tårevåte øyne tok jeg farvel med Nyeri og dro for å møte teamet mitt i Nairobi. Jeg har nå under to uker igjen i Kenya, hvor jeg skal prøve å gjøre meg klar for å reise hjem. Jeg har alltid ment jeg er dårlig til å si hade, for det ender som regel bare i gråt.. men den siste uka i Nyeri fikk jeg høre det motsatte. Å få skryt for avskjeden min etter å ha stått foran en stor forsamling og gråt(håper du ikke er overraska..) og strevde med å få fram noen stakkarslige ord, var ikke forventa. "Wow, Pendo, I wish I could show that kind of love to other people" og "Your name really suits you, Pendo, thank you for your tears" var kommenterer fra studenter når jeg endelig hadde roa meg og slutta å gråte. 

Etter 6 måneder i Kenya virker Norge fjernt, og jeg klarer ikke lenger se for meg en hverdag med et stappfullt kjøleskap, alltid varmtvann fra dusj og ikke bøtte og kulturen hvor «mitt-og-ditt» samfunnet råder. Tanken på å reise hjem skremmer meg.. Å flytte hit for godt, hadde jeg ikke klart, men en periode mellom for godt og 6 måneder skulle gått fint.. 

En verdig avslutning i Nyeri ble det hvertfall.. Jeg er som regel alltid på farta i dette landet, og forrige uke dro jeg til Chuka for å møte Amos som er den andre STEM arbeideren i Mt.Kenya regionen. Høneslakting, ekte ugali og tradisjonelle grønsaker stod på menyen.

Fra dag en i Kenya har jeg vært gira på å slakte høne, så jeg fikk æren(?!) av gjøre det. Sa jeg at jeg var gira? Jeg var gira helt fram til jeg fikk kniven og høna i hendene. Jeg tror ikke jeg har vært så redd på lenge.. Jeg fikk bekrefta at jeg ikke er skapt for å drepe, og takker Gud for at jeg har vokst opp i Norge og ikke west-kenya, hvor høneslakting er normalt... Jeg drepte høna, ja, men men skjelvende bein, gråten i halsen og panikken som fort tok overhånd. Det gikk plutselig opp for meg at jeg stod å kutta strupen på ei høne... Men høna ble slakta og alt(!!) ble spist. Det er ikke bare kjøttet som kan spises, men tarmer(grilla tynntarm er virkelig deilig!), hjerne, føtter og ligongobello(ikke spør meg om det norske ordet) kan også spises. 

Tynntarm før den grilles..

Tusen takk til Clayton, Ruth og Amos for tre fantastiske måneder sammen i Nyeri. Uten de tre hadde oppholdet blitt ganske kjedelig. De har lært meg mye, og jeg vil aldri glemme de tre. Å ikke vite når jeg ser de igjen neste gang, gjør ubeskrivelig vondt. Å ikke vite når jeg får møte studentene fra Nyeri igjen, gjør enda mer vondt. Nyeri vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt og jeg har lært mye som jeg håper jeg vil klare å ta med meg til Norge og i årevis som kommer. Jeg har fått nære og gode venner i Nyeri, og jeg håper jeg klarer å holde kontakten..

Det sies "dont cry because its over, but smile because it happend", men det er virkelig ikke lett..

Mine to bestevenner i Nyeri, Jackson og Muhati