Kvinnekonferanse og enda mer søle

For noen uker siden møtte jeg ei koselig dame på en matatu på vei hjem fra Mathare. Hun fortalte om en kvinnekonferanse som skulle holdes i kirken hennes i slutten av oktober, og inviterte meg med. Jeg gav gladlig nummeret mitt fra meg, slik at hun kunne ringe meg når det nærmet seg. Den koselige dama, Sinthia, har gjevnlig ringt for å forsikre seg om jeg kunne komme. Så i dag dro Ragnhild og jeg til Nairobi Christian Church, på kvinnekonferanse.

Foto: Ragnhild Egeland

Etter flere matatuturer med innpåslitne kenyanere, sikkerehetskontroll av veske og kropp(!!) og mye støv i veiene kom vi endelig fram og møtte Sinthia. I kirken var det flere tusen kvinner kledd i nydelige kjoler i alle slags mulige farger og fasonger. Kenyanere er kreative, ass! Tema for konferansen var «completely loved», og allerede i køen på vei inn ble vi møtt med kjærlighet. Gjennom sang, drama, andakt og flere personlige historier fikk vi sett litt av Guds store kjærlighet for mennesker. 

Å vokse opp i Kenya har virkelig vært tøft for mange kvinner i Kenya, og mange av historiene er sterke. Ei fortalte at da hun var 12 år gammel, var hun vitne til drapet på sin egen far, broen ble kidnappet og døde senere. Ei annen fortalte om depresjoner hun hadde hatt i mange år og ei tredje om utfordringene som kom da hun fikk en sønn med Down Syndrom. Den siste historien var den som rørte meg mest. For kenyanere er det å få et barn med downs en stor skam, og det ender i at barna blir skjult i all hemmelighet og i verste fall drept. I Kenya betyr det at det er foreldrene eller besteforeldrene som har syndet dersom et barn har en funksjonshemning. Tanken på hvor mange barn som er drept på grunn av dette, er virkelig skremmende. Å høre Irene stå på scenen å fortelle at hun elsker sønnen sin like høyt som hennes andre friske barn, og at hun oppfordrer andre til å vise fram barna sine, for så å få stående applaus etterpå. Wow!

Da konferansen nesten var ferdig, begynte(selvfølgelig) det å regne. «Its Gods blessing» kom det fra konferansieren. Da lo jeg. Bergen er virkelig en velsignet by.. På grunn av regnet og fordi det blir mørkt så tidlig, måtte vi dra før det var helt ferdig, men jeg er virkelig takknemlig for Sinthia og hennes evangelisering på matatuer.

Foto: Ola Hellenes

Veien hjem skulle vise seg å bli tidenes tur. Regnet hadde gitt seg da vi begynte turen hjemover, men etter regn blir det søle. Det ble fort "jam", så det endte med at vi måtte GÅ i søla, og fikk gjørme opp til låra. Kommentar fra Ragnhild: "Nå er jeg så skitten at jeg ikke bryr meg om hvor jeg går". Først nå skjønte jeg hvorfor kenyanere er mørkere i huden enn det vi er – da synes ikke gjørma så godt. For den syntes virkelig godt på oss! Da vi endelig satt oss på den siste matatuen til Kasarani, kjørte den plutselig feil vei, og vi vant fort ut at det var feil matatu. «Are you number 11? Are you going to Kasarani?» «Yes, Kasarani». Han tjente 40 KS, og vi fikk litt mer gjørme da vi måtte gå tilbake. Da riktig matatu kom var den så full at jeg måtte stå i døra. Intimkontakt er bra, selv om jeg fryktet at jeg skulle falle ut flere ganger. Trygt hjemme igjen, med gjørme fra topp til lår, hadde gutta våre laget deilig middag til oss og tent telys. Vi er jammen heldige! 

Sand + regn = traffic jam

Etter ei helg med generalforsamling med Focus Kenya, ape-safari, klesvask for hånd, tidenes møte i en kirke i Kasarani, slår virkeligheten inn. Jeg bor i Kenya, og landet jeg bor i er i krig. Jeg føler meg trygg når jeg går på arbeid, og til nå har det bare vært granater, så mamma; du trenger ikke bekymre deg. I skrivende stund sitter jeg likevel med blandede følelser. Kenya er i krig med Somalia, noe som både virker fjernt, men samtidig ekstremt nærme.

På radioen i går hørte vi om den første bomben i Nairobi som smalt natt til i går, da to ble drept(i følge vg). Vi hadde egentlig ikke tenkt oss inn til sentrum i går, men etter jobb begynte det å regne da vi satt og snakket med Pastor Steve om hvordan dagen vår i Mathare hadde vært. «Håper det ikke regner i mer enn en halv time nå, da kan det bli vanskelig å komme seg hjem», var noe av det siste han sa før vi gikk ut døra. Til vår fortvilelse, men som likevel endte i latter, regnet det i over en halv time.. Når det regner bli sand til gjørme, og veiene blir omgjort til søle. Deler av veiene forsvinner og nye veier blir dannet. Biler skal fram og det blir fort traffic jam, og matatuen vi skulle ta kom aldri. Om det var på grunn av regnet eller at vi bare var uheldige, vet jeg ikke, men vi fant fort ut at vi måtte inn til sentrum likevel.

Framme i sentrum så vi køer overalt, og jeg begynte å lure på om det var noe spesielt som skjedde. Vi spurte ulike personer, og fikk bare ulike svar. (Senere viste det seg at disse køene var matatu/buss køer. Trafikken var håpløs på grunn av regnet, alt stod stille). Etter vi hadde spist middag og selv gikk mot Papaya, hvor matatuen til Kasarani går fra, var køene blitt lengre. Og selv om det er kø, er det likevel første mann til mølla. Etter mye køståing og køkjøring kom vi oss endelig hjem. Nams(kontaktpersonen vår) og Ezekiel møtte oss med kylling, ugali og resten av kvelden gikk til kvalitetstid med de to herlige kenyanerne.

Til tross for bomber, regn og myggstikk som klør, og gnagsår på fingrene etter klesvask for hånd, nyter jeg hvert minutt og prøver å lære så mye som mulig om kulturen her nede. 

 Glimt fra apeparken

Turister

Nairobi

Foto: Åsmund Skomedal

Ape 1, 2 og 3?

Hverdagen i Mathare

Ei uke går fort. Alt for fort spør du meg.. Nå har vi vært her i nesten to uker, og store deler av den siste uka har gått til arbeid og omvisning i Mathare.

På torsdag fikk vi omvisning i deler av Mathare området. Ikke bare overblikk, men nå ble vi invitert inn i flere av husene og fikk se og høre hvordan mennesker i Mathare faktisk lever. Sterkt!

Det første huset/leiligheten vi besøkte var i et av steinhusene. Mellom alle metallplate-husene står det noen større stein/betong hus, som er mer solide, og består av maaange rom, der et rom er et «hus». Nish er ei av de flotte menneskene vi har møtt her, og hun bor på et av disse rommene sammen med sin mor og bror(som kommer og går). Rommet er ikke mer enn 7-8 kvadratmeter, og har ikke vindu. Rommet blir brukt som både kjøkken,stue, soverom og bad(bortsett fra toalett). Til tross for at rommet var lite, ønsket Nish oss velkommen igjen, uansett tid på døgnet. Her var vi alltids velkomne. Det å høre at vi alltid var velkomne gjorde inntrykk på meg. For selv om husrommet var lite, var det absolutt ikke mangel på hjerterom! 

Ola med tre av "How are you"-barna

Store deler av helga gikk også med til arbeid og deltakelse i området. På lørdag var det Saturday Youth Club på senteret, der barna får komme på søndagsskole(på en lørdag), leke, se tegnefilm(på swahili - jeg trengte tolk(Brian på 10år oversatte)) og få litt kjeks og godteri. Søndag gikk til gudstjeneste som varte i 4 timer(!!!!!), men de sa den var kort. Bli spennende å oppleve de lange..

I går, mandag, begynte jeg med selve arbeidet på Mathare Worship Centre - som lærer. Jeg skal undervise elever i engelsk, matte, religion og naturfag noen timer i uka. Utfordrende? Absolutt. Å ha 15 elever i et bittelite klasserom, som forvente god undervisning, er ikke lett. Da hjelper det stort at to 7. klasse gutter stemmer i "My love" av Westlife, noe som virkelig smelta hjertet mitt.

Forberedelse er fremmedord, for jeg fikk et ark i hendene og ble spurt om å undervise engelsk for 6 klasse - alene. Heldigvis klarer elevene å svare på spørsmålene jeg stiller, for det er ikke alltid jeg vet svaret selv. Jeg trøster meg med at jeg er her for å lære, og om jeg kan bidra med noe(det håper jeg..) er det et pluss. Innimellom undervisning og forvirring er det friminutt, som går ut på alt fra å være et levende klatrestativ for de minste barna til å være hårmodell for de eldste.

I morgen blir det klesvask for hånd, devotion og swahililesing! Bra dag!

Varme i Kenya er (nesten) oppskrytt

 
Da jeg pakka til Kenya tenkte jeg, lur som jeg er, at ett sett med ull, ei ulljakke og en KRIK genser var nok. Jeg gikk på en smell. Her er det regntid, og jeg angret fort på at jeg ikke tok med meg kofta mi hjemmefra. Jeg hadde ikke regnet med å få noen særlig farge, men varme hadde jeg håpet på.

Den første dagen det regna var jeg sjeleglad og løp ut med kamera for å ta bilde av alt mulig. En gang vestlending, alltid vestlending - både vant og glad i regn. Skulle tro jeg ikke hadde sett regn før.. Lite visste jeg at det skulle bli så kaldt, så det endte men en handletur til Nairobi for å kjøpe flere varme klær.

Heldigvis er det kort regntid, og sola er som regel fremme store deler av dagen, så da er det fram med solhatten til Åsmund, solkrem og sandaler!

I møte med fattigdommen

Etter en helg med sightseeing i Nairobi sentrum, møte på MCCU(Main Campus Christian Union, Focus) med 500-600 studenter, regn - mye regn om morgenen, chapati, nasjonal museum, slangeseeing, interessante dusjopplevelser,swahili-lesing og matatukjøring, stod Mathare Worship Centre for tur. Det er her jeg skal jobbe og være stortsett hver dag i de neste tre månedene. Sammen med Joseph, kontakt personen vår her nede, fikk vi omvisning i bygget og litt rundt om. Senteret driver blant annet barnehage, skole, klinikk/helsestasjon og tiltak for kvinner som ønsker å lære seg å sy. På toppen av kirken kan man se utover hele Mathare og det gjorde virkelig inntrykk på meg, for bare få minutter unna er en av de rikeste bydelene i Nairobi.. Selv om vi har vært, eller prøvd å vært, forberedt på møte med fattigdom, var det noe helt annerledes å virkelig komme så nært innpå det. Nye lukter og enda flere mennesker og masse søppel.

Utsikt over Mathare fra toppen av Mathare Worship Centre. Mellom 500 000 og 1 million mennesker bor her, som sild i tønne.

Men! Da vi kom ned igjen kom 200 glade og latterfulle barn i alderen 4-12 løpende mot oss, for å se på oss, ta på oss og de ropte nesten i kor "How are you? How are you?". Å se barn som har så lite, men som er så lykkelige gjorde godt. Et menneske med kamera i hendene kan virkelig få mye oppmerksomhet. I dag var også første gangen jeg ble kalt "mzungu"(som forsåvidt betyr hviting på swahili), syntes i grunn det var litt sjarm, så lenge det ikke blir for mye av det..

Slenger med noen bilder av noen av de fantastiske barna som blir hverdagen min framover. Gleder meg til å bli kjent med både barna og de ansatte gjennom året. I helga blir det opplegg med barna med søndagsskole og dans, og fra mandag av begynner vi med undervisning og barnehagepass.

På vei hjem fra Mathare kjørte vi gjennom en av de rikeste bydelene i Nairobi, bare få minutter fra slummen. Her lever folk med store hus og flotte hager. Snakk om kontraster... 

Slik haiker man forresten i Kenya...

Karibu Kenya

... var det første vi ble møtt med da vi landa på Nairobi flyplass torsdags morgen. Etter en lang flytur, med alt for lite søvn, var det godt å møte mennesker som ønsket oss velkomne til landet sitt - som nå blir mitt for såvidt. Er umulig å virkelig beskrive alle inntrykkene, men her kommer en liten oppsummering av de første 48 timene i Kenya

I løpet av de første 48 timene har jeg...

... Sittet med hjerte i halsen på grunn av trafikk – håper å venne meg litt mer til trafikk-kulturen her nede. Tut og kjør!

... Fått stor respekt for bilister – man krysser ikke gata dersom man ikke er helt sikker på at man kommer seg trygt over.

... Hils på utrolig mange hyggelige mennesker. Menneskene som jobber i Focus Kenya er virkelig fantastiske!

... Lært at man bør sjekke om toalettet kan spyle ned – FØR man setter seg ned. Den feilen har jeg gjort to ganger allerede..

... Spist ugali – nasjonalrett i Kenya, spises med fingrene

... Sett sterk virvelvind som forsåvidt raste ned et byggeprosjekt

... Blitt overrasket over at Kenya ikke er så varmt som jeg trodde. For så å bli mer overrasket når sola kommer fram – DET er varmt det

... Sett folk overalt. Ikke rart at de internasjonale syntes det var rart at det var så få/ingen folk i gatene hjemme i Norge. Her er det folk overalt hvor man går

... Hørt «boom-boom-boom-boom- i-want-you-in-my-room» som ringetone hos en av de ansatte på Focus-senteret

... Sovet min første natt Kenya. Sov som en stein!

... Innsett at Kenya aldri sover, det er lyd hele døgnet

... Vært på sightseeing i Kasarani, bydelen jeg bor i
... Vært i Nairobi, men det får bli et egen innlegg...

... Virkelig fått tidenes team
Foto: Ola Hellenes

... Spist frokost i Kenya, mer brød enn forventet

... Fått tidenes hage!

... Laget mat på kjøkkenet, som er det fremste bygget. Vi sover i det bakerste
Foto: Ragnhild Egeland

... Fått et lite koselig rom, hvor Ragnhild og jeg skal sove i de tre neste månedene

Foto: Ragnhild Egeland