Jul, jul, strålande jul

Foto: Ragnhild Egeland

Klokka nærmer seg fem en onsdagskveld i vakre Kasarani. Onsdagens devotion(Focus staben møtes for å be og lovsynge hver onsdag i to timer, veldig koselig) er unnagjort, og denne onsdagen med norsk vri. Vi fikk ansvaret for både lovsang, som selvfølgelig ble julesanger, og andakt. Det er lite her som minner om jul, så vi ønsket å invitere kenyanerne på norsk tradisjonell jul, noe som viste seg å bli en veldig forenklet jul. Å gå rundt ei palme gir ikke akkurat julefølelse..

Devotion begynte med lovsang mens vi ventet på at alle skulle komme(selv om devotion begynner klokken 11, begynner den egentlig ikke før halv 12...) Åsmund åpna fint med å tenne den oppgraderte adventstaken vår som nå består av fire store kubbelys med lille bånd rundt. Ola hadde andakt, og overrasker oss alle med sine skjulte talenter. Team Kenya er virkelig stolte av han!


I går kveld laga Ragnhild og jeg pepperkaker, hørte på julemusikk og prøve å tvinge litt julestemning fram. Lett var det ikke, for ingenting rundt oss sa at det var 13. desember. Ovnen som vi har trodd i to måneder ikke fungerte, og som alle har sagt ikke fungerer.. Vel, den fungerer. Kakemenn, pepperkaker, havrekjeks, marsipan(ja, jeg vet at jeg egentlig ikke bør spise det, men guri så godt det er.. selv om den hjemmelaget marsipanen her smakte annerledes enn den hjemme, ble ikke denne så verst heller) og sjokoladeboller(negermenn, men ordet er så stygt!!). Pepperkaker ble selvfølgelig servert på devotion, i tillegg til risengrysgrøt, som forsåvidt er et morsomt ord å høre kenyanere si, laget av 16 liter melk og med peanøtt som mandel og melkesjokolade som mandelpakke.

Som Eivind sa det så fint på bloggen sin, er det gjerne lettere å rømme fra hjemlengsel.. I morgen reiser vi til Tanzania og blir der til søndag. Søndag går turen videre til Mombasa. Lillejulaften-ish reiser vi vestover igjen til Sammy og Joyce og feirer julaften der. Nyttår feires selvfølgelig i Nakuru, hvor Commission konferansen skal holdes. Med andre ord; mamma(og dersom det er noen andre som er faste lesere), jeg kommer ikke til å blogge eller være tilgjengelig annet enn på mobilen de neste to/tre/fire ukene.

Jeg ønsker dere en riktig god jul og håper at nordmenn kan legge vekk julestress og julegaver for en stakket stund, sette seg ned og tenke over hva jule virkelig er... God jul, snakkes på nyåret :)

Oppussing er tålmodighetstest

For to måneder siden bestemte vi oss for å pusse opp dagsenteret(jeg visste hvertfall at jeg hadde et sterkt ønske om det). Etter to lange uker er vi ferdige. De to siste ukene har både gått fryktelig fort, men også utrolig seint. Dagene har vært lange og vi har kommet hjem seinere enn de fleste andre dager. Vi har fått en god smakebit på kenyansktid og kenyansk måte å pusse opp på, og jeg tok meg selv i å noen ganger bite meg i leppa fordi jeg mente det gikk for treigt. Men som kontaktpersonen vår sier; "det er ikke rett eller galt, det er bare annerledes". Jeg måtte gjenta dette for meg selv når jeg syntes det gikk sakte for seg. Men klaging til side, nå er dagsenteret ferdig pusset opp, og vi kan ta juleferie med god samvittighet. (Juleferien tar vi allerede på torsdag og reiser sørover til Tanzania i noen dager).

Veggene er skrubbet, malt og dekorert, gulvet er jevnet ut og ungene har fått nye og reine tepper og leker. Hvordan? Nå skal du høre..

Dag 1 - legging av gulv

Gulvet på dagsenteret var skeivt, og både jordete og hullete. Vi bestemte oss for å gjøre gulvet rett før vi la på nytt gulvbelegg. Den første dagen begynte derfor med å kjøpe steinfliser og frakte de. "Kan vi sitte på?" kommer det fra tre entusiastiske nordmenn som virkelig var ivrige etter å få vinden i håret og sanden i øynene. Selv om Titus(som var med å kjøpte og som har hjulpet oss masse med oppussingsprosjektet) mente(hvertfall veldig indirekte) at jenter ikke burde gjøre slik og at jeg derfor burde sitte framme, fikk jeg heldigvis viljen min og etter en lang matatutur med trafficjam(fordi det var rundt lunsjtid og alle skal ut å spise), kom vi fram og kunne begynne å legge sand og fliser.(Filmen kan du se på Ola sin blogg)

Foto: Ola Hellenes

Fordi jeg er så omtenksom og fordi flisene var ganske tunge og fordi jeg var redd for å knuse de dersom jeg prøvde å være handywoman, lot jeg gutta bære fliser mens jeg tok meg av alle ungene som løp ut og inn(jeg prøvde å holde de ute) av dagsenteret så gutta fikk jobbe i fred. Da flisene var lagt kunne jeg ta fram kosten og gjøre kvinnearbeidet(...) Etter en hard arbeidsdag(for to av tre(Ragnhild hadde husarrest og var ikke med(les om hvorfor på bloggen hennes(oy, mange parenteser, beklager)))) var det nye gulvet, feiinga unnagjort på plass og vi kunne dra hjem til ferdig middag(takk Ragnhild!)

Dag 2 - Vasking og maling av vegger:

Denne uka fikk vi besøk av Lasse og Åsmund fra Tanzania og Lasse fikk gleden av å hjelpe oss med vasking og maling av veggene. Hjemme vasker vi med kluter i varmt vann og med såpe, i Mathare tar man det man finner og er takknemlig for det kalde vannet man har. Åsmund vasket med en gammel genser og jeg med et gammelt sjal. Ola var den heldige av oss og kunne vaske med en (hullete) klut. Veggene ble neste reine(...) Nysgjerrige unger tittet gjennom vinduet og jeg er sikker på at de ergret seg over at vi låste døra for å ikke slippe dem inn.

Da veggene var vaska satte vi i gang med malinga som skulle være samme farge som tidligere, forandre fryder altså ikke her i Kenya. Veggene ble samme gamle turkisefarge utblanda med whitesprit(gjør man det i Norge også??) og dagen ble avslutta med melk. Et kenyansk kjerringråd sier at man bør drikke minst et glass melk etter man har vært i nærheten av maling, fordi det åpnet luftveiene. Et glass ble det nok ikke, men vi delte en pose helmelk.

Dag 3 - Åsmund og Elisabeth begynner å male figurer
Mens Ola tok studiedag(og for å være hjemme med Ragnhild som fremdeles hadde husarrest), dro Åsmund og jeg til Mathare for å begynne med figurene. Vi tenkte vi kom til å bli noen lunne ferdige, for å male noen figurer kunne umulig ta så lang tid. Vi tok feil, virkelig feil. Åsmund var nøyere enn jeg hadde forventa(ble veldig positivt overraska, Åsmund!), men vi ble ferdige med to av veggene, pluss at vi fikk malt dørene hvite(med minst 7 strøk(!!!) fordi malinga var elendig teit. Ble så oppgitt over malinga at jeg virkelig ble lei meg. Heldigvis er Åsmund en tålmodig mann og gikk å kjøpte en bedre hvitmaling og malte døra og gjorde meg glad igjen).

Dag 4 - figurer ferdig!
Visste du at Ola har skjulte talenter og kan male natur? Visste du også at Jesus har rastafletter og er brun i huden? Fordi jeg er nordmann har jeg alltid sett for meg Jesus med lys hus, brunt hår og brunt skjegg. I Kenya er Jesus selvfølgelig ikke hvit. Jesus er mørk i huden og har svart hår og når vi bestemte oss for å male Jesus som den gode hyrde på veggen var det selvfølgelig denne Jesus Ola fikk æren av å male. Noen norske fenomener måtte også til, slik som det norske alfabetet med æ-ø-å og norsk natur på sitt beste.

Etter mange timer med sang, regn og maling overalt var figurene endelig ferdig. Vi fikk tid til å kjøpe paller, så nå kommer madrassene opp fra gulvet.

Dag 5 - Prikken over i-en, nytt gulvbelegg og nye tepper

Foto: Ola Hellenes

Husarresten til Ragnhild er nå over, og i morgen reiser vi Mathare for å gjøre ferdig den siste veggen. 

Jag trivs bäst i öppna landskap

For en helg, for et liv, og for et land! Selv om jeg har vokst opp en halv time fra Bergen, trives jeg absolutt best når jeg kommer meg vekk fra by-livet og ut i naturen. I løpet av den første uka her i Kenya ble team Kenya invitert til Meru, som ligger noen timer nord-øst for Nairobi. Vi har for det meste vært opptatt i helgene, men på lørdag tok vi oss endelig tid til å dra til vakre, vakre Meru. Jo lengre unna vi kom fra Nairobi, jo grønnere og frodigere ble det, og det var virkelig deilig å kunne fylle lungene med frisk luft

Foto: OIa Hellenes

Her i idylliske Weru(nei, ingen trykkfeil(ligger utenfor Meru sentrum)) bor pastor Karahu med sin fru og en håndfull andre kenyanere som hjelper til på småbruket. Her dyrker familien de fleste kenyanske sorter av frukt og grønnsaker, og til min store fryd og glede - mais, som bringer fram tentamensminner med maisspising. Søndag, som alle andre søndager, gikk til kirkebesøk, og til vår store begeistring hadde lovsangen keyboard i en eller annen form for dur og rytme(ja, ironi)... 

Mandag morgen begynte morroa allerede tidlig om morgenen, og jeg stod opp av fri vilje klokka 6(!!!) for å ta del i det kenyanske gårdslivet - melke ku. At jeg er morgengretten kan stemme, og at jeg liker å ha det stille og rolig rundt meg så tidlig på morgenen kan også stemme.. Men å våkne til skyfri himmel med frisk luft i lungene, kurauting rett utenfor vinduet en mandagsmorgen gjorde at jeg ønsket å begynne dagen så tidlig, uten å være trøtt(ikke så veldig trøtt hvertfall). 

Da kua var ferdig melka og frokosten spist, starta vi på dagens andre prosjekt på småbruket og styrte på fram til lunsj. Vi fjerna gammelt gress, sådde nye bønner, og lagde benk(benk-ish) av den gamle jorda og gresset. 

Etter lunsj fikk vi bevega kroppen enda mer, når vi ble tatt med på tur gjennom teplantasjer og vakre fossefall. Banantrær, mangotrær(jeg gleder meg til sesongen i januar!!!!), avokadotrær var bare noen av de trær og busker vi fikk se.

Weru og Nyeri(hvor jeg skal bo etter jul) ligner på hverandre, så med andre ord skal jeg bo i kremen av Kenya i tre måneder. Fryd og glede, spør du meg! 

En stor takk går til Mama og pastor Karahu som åpnet hjemmet sitt for oss, slik at vi fikk frisk luft i lungene våre og er klare for siste innspurt før jul og commission. 

En liten smakebit av helga kommer, og jeg beklager at det ikke er slideshow, men jeg vet ikke hvordan jeg gjør det(noen som vet?)

Åsmund hjelper kenyansk dame med bæringa

Kaffebønner

I det fjerne kan man se Mt. Kenya
Foto: Ola Hellenes

Jeg venta absolutt ikke forgjeves

Det sies at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Mamma, takk for at jeg ikke venta forgjeves. Etter mye stress med sure kjerringer på postkontor, smisking med sikkerhetsvakter, løping fram og tilbake mellom ulike postkontor fikk jeg endelig ut pakken min. Nå er kjøleskapet fylt opp av melkesjokolade og brunost. Mamma; tusen takk!

Og for alle dere spente som lurer på hvor i Kenya jeg skal etter nyttår er svaret Nyeri. Nyeri ligger to timer nord for Nairobi. Jeg gler meg!

Nå tenner vi det første lys...

Elevene i Mathare har nå fått juleferie, og på onsdag var det avslutning med foreldre, lærere og elever. Selv om skolen er stengt har vi nok av oppgaver å gjøre, og den siste uka har gått utrolig fort. På mandag begynte vi med tidenes oppussingsprosjekt på dagsenteret i Mathare. Her holder vi på å skifte ut gulvet, maler veggene og kjøper nye møbler. Vi regner med å være ferdige i løpet av neste uke, og da blir det bildeserie på bloggen. Har hatt liten tid til å blogge(unnskyld for at jeg gjorde deg bekymra mamma) fordi vi har kommet hjem seint på kvelden og PC bare blir stress når man er sliten. På onsdag fikk vi i tillegg besøk av Lasse og Åsmund fra Tanzania. Lasse ble helt til i dag, og var utrolig herlig besøk. Flotte mannfolk!

Stacy har blitt en god venninne og jeg kommer virkelig til å savne denne jenta!

Dagene går så fort at man nesten ikke rekker å tenke på at man savner Norge. Men i går var første dagen jeg kjente det var tungt å være i Kenya og ikke hjemme. Skypesamtale med mamma om at hun hadde pynta til advent og hørte på julesanger fikk meg til å felle en liten tåre og få klump i magen. I dag tidlig tente vi første lyset i adventstaken vår, som foreløpig består av fire telys og en mørkerød tallerken som vi later som er lilla, mens vi sang «nå tenner vi det første lys». For en stakket stund latet vi som at det var mørkt ute og at snøen var rett rundt hjørnet. Å tenne telys i solskinn gjorde ikke samme kosen som om det hadde vært en kald novemberdag på vakre Sotra, men vi gjorde så godt vi kunne.

Snart er det første desember. I dag har det vært nærmere 30 grader og solskinn, men nå ble det plutselig væromslag med regn, lyn og torden. Så været her er ikke langt fra en vanlig adventsdag i Bergen, litt hjemmekoselig faktisk. 

Fra første desember blir det kreativ adventskalender, og selv om adventstida absolutt ikke blir som i Norge skal vi likevel prøve å gjøre det koselig. Det gir oss muligheten til å oppleve hva advent og jul virkelig handler om. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde vært hjemme nå, ville folk snakket om julehandel. I Kenya har jeg ikke hørt et ord om julegaver eller julestress enda, og det er utrolig deilig. 

Til deg som ikke vet hva du skal gi venner i julegave, ta en titt her. Dette er julegaver som gir mening. 

Oppgitt

Mens de fleste kenyanere ber om at det ikke skal være kø på vei til sentrum, ber vi om ekstra mye. Når det er mye kø på vei inn til sentrum, kjører matatuene gjennom Mathare, og vi får en mye kortere tur til jobb. I dag fikk i bønnesvar. Matatuen var ganske full, men jeg fikk sitteplass ved siden av en tilsynelatende koselig kenyaner kledd i hvit skjorte, svart dressbukse og nypolerte, svarte finsko. Med andre ord, hverdagsklær for en kenyaner. 

- Har dere slum i landet du er fra? Kommer det fra mannen ved siden av meg, med halvlukkede øyne
- Nei, svarer jeg
- Det er bra, for i slum er det bare elendighet. Mannen åpner øynene, ser på meg og fortsetter: jeg misliker at matatuene kjører gjennom her. Derfor foretrekker jeg å lukke øyene. Da forsvinner problemet
- Javel? Sier jeg sjokkert og ser på han med et spørrende blikk

Mannen lukker øynene igjen, i det han sier 

- Ja, elendighet og håpløse mennesker. Det er det eneste du finner der

Er det rart det finnes fattigdom når mennesker som har ressurser til å hjelpe, bare lukker øyene? Oppgitt

Foto: Ragnhild Egeland

Lykke er å få en toåring krypende på fanget, som etter få minutter sovner i armene dine. Elendighet? Absolutt ikke.

Romantikk og peanøtter

Foto: Ragnhild Egeland

I skrivende stund har jeg nettopp lagt fra meg ei bok og en pose peanøtter. Dere som kjenner meg vet at jeg (hverfall før 3. klasse) egentlig ikke leser så mye og at jeg ikke tåler peanøtter. Men.. Nytt land, noe muligheter, nye nøtter. Foreløpig ser det ut til at jeg tåler kenyanske nøtter(lykke!!), og det blir fort et mellommåltid med peanøtter med tanke på at kenyanere bare spiser tre måltider om dagen. Boka jeg leser heter «the holiday», er skrevet av Erica James og er virkelig romantisk. Som den håpløse romantikeren jeg er, sitter jeg og storkoser meg med romantikk på andres vegne, og drømmer om den dagen min kjære skal ta meg med ut på seilbåttur. Selv om store deler av boka er klisje, fikk den meg likevel så interessert at både beina og hodebunnen ble solbrent i helga(ja, mamma, jeg smører meg godt).

I helga dro team Kenya til Sammy og Joyce, mentorene til Ragnhild og meg. Joyce er ei av de mest kjærlige menneskene jeg har møtt, og har blitt reserve mamma for Ragnhild og meg her nede. Når vi er på besøk er det ikke snakk om at vi er på besøk, men vi er hjemme. Vi har fått vårt eget rom som alltid står oppredd i tilfelle vi reiser hjem en dag, og søte små meldinger som begynner med «mine kjære barn» popper inn på telefonene våre inni mellom. I 2007 var Sammy i Norge, og det er godt å ha en å snakke med som kjenner kulturen vi kommer fra. Denne helga var Sammy og Joyce vekkreist for helga, men lot oss låne leiligheten likevel. Etter en lang og intim matatutur til Karen(bydel på andre siden av Nairobi, hvor de bor), ble det, til tiltross for gulost som kostet oss 1500 KS(!!!), god stemning med tacolaging med strømbrudd og telys og spill.

Foto: Ragnhild Egeland

Men når man snakker om romantiske seilturer, telys og god stemning. Jeg har kommet ut av tellinga på hvor mange kenyanere som har spurt meg om når jeg skal gifte meg. Og når jeg svarer: «jeg vet ikke», og spør samme spørsmål tilbake, vet de nøyaktig(mer eller mindre) når de skal gifte seg. Ei venninne har visst siden hun var 13 år at hun skulle gifte seg 14. april 2012, men fikk ikke kjæreste før hun var 23 år. Nå er vi invitert i bryllupet hennes den 14. april 2012. Andre kenyanere, som heller ikke har kjæreste, vet at de skal gifte seg om tre år. Når jeg etterpå spør om hvordan de kan være så sikker, svarer de alt fra at Gud har sagt det til de, til at det passer godt inn i fremtidsplanene. Fascinerende, men også veldig skremmende. Kjærlighet er virkelig fascinerende.  

Bergansjakke

Dagens handletur var unnagjort og vi hadde tilfeldigvis møtt på Roger, en av de ansatte på Focus, og skulle få skyss hjem av han. Mens vi venta i baksetet ropte Åsmund plutselig "bergansjakke!» til meg mens han pekte på en kenyaner som gikk forbi med turkis bergansjakke.. Jeg hoppa ut av bilen og fikk dratt kameraet med meg i håp om å få tatt bilde, for hvor ofte ser man kenyanere med norske jakker? 

Jeg tok han igjen og spurte «Excuse me, I notised your jacket, I'm from Norway». Mannen snudde seg, smilte stort og svarte meg på flytende norsk: «Å, er du norsk? Hvor i Norge kommer du fra?». Resten av samtalen foregikk på norsk, uten problem. Keffar, som han heter, har bodd i Lillehammer seks år og lært seg norsk på egenhånd. Han har også besøkt Bergen en rekke ganger, og blant annet vært på Brannkamp. Verden er ikke særlig stor.. 

På søndag er teamet invitert på middag hos han, og jeg gleder meg til å tilbringe en dag med denne kjernekaren!

Min nye kenyanske venn, Keffar

  

Gudstjeneste er ikke bare bare

Se for deg en rolig og avslappende søndagsmorgen. Du våkner opp uthvilt, står opp og kler på deg skjørt og gjør deg klar for å dra til kirka. Neste stopp er kjøkkenet hvor det lukter god frokost, i dag er det guttas tur til å lage den. Du kjenner lukten av egg og fruktsalat, og selv om du er fryktelig lei fruktsalat er det likevel sjarm når gutta har laget den. Jeg for min del blir fort matlei, og satt derfor veldig stor pris på at Åsmund hadde kokt egg og satt fram brød. Du rekker akkurat å lese litt i bibelen og takke Gud for dagen før det bærer av sted til kirka. Du ankommer kirka, blir ønsket velkommen av biskop og andre hyggelige mennesker og setter deg ned. Etter å ha presentert deg og brifet med det lille swahilien du kan, begynner lovsangen. Et keyboard med rytmer og med sangere som hverken synger i samme rytme eller dur som keyboardet. Fra sidemannen kommer det; «søren, jeg glemte ørepropper i dag også».

Gudstjenesten fortsetter, og selv om biskop gjentar gang på gang «for å spare tid...» tar du deg selv i å se på klokka alt for ofte. Tale etter tale begynner. Det er varmt, og selv om du sitter i tynn genser og skjørt, kjenner du svetten renne fra topp til tå og med ei rompe som er klam som bare det. Slik sitter du. Ikke i en time, ikke i to, men i seks timer og 30 minutter. Fra halv 10 til klokken 4 satt vi i en svett, klam og overfylt kirke. Det hører med til historien at det var innstiftelse av nye pastorer, men det tok virkelig av med bønn, lovsang og taler. Og når kenyanere ber, er det ikke snakk om ett minutt stille bønn, men gjerne en halvtime med kraftig bønn og med et og annet «halleluja» innimellom alle «amen» og «pris Gud». Heldigvis for oss ble vi hentet klokken fire, for det varte minst en halvtime til. Hjelpes!

Etter å ha vært i Kenya i en måned(en måned i går, som ble feiret med fløtekarameller og chai) har jeg lært og opplevd så utrolig mye og lista er lang. 

Jeg har blant annet...

... lært hvordan man krysser alt fra små gater til store motorveier

... lært å lage chapati, som er en blanding mellom potet- og pannekake.

Hele teamet i sving med matlaging
Foto: Djenga

Foto: Åsmund Skomedal

... blitt avhengig av chai, kenyansk te.

... funnet ut at jeg ikke tåler soyakjøtt? Magen min ville hvertfall ha det opp igjen.

... lært at det å kaste opp på kenyanske doer, som ikke alltid spyler ned, fort blir en utfordring.

... lært at man også må spraye fingrene med myggspray, ellers hovner man opp

Foto: Ragnhild Egeland

... møtt mentorene mine

... begynt å lære meg kenyansk dans

... feiret bursdagen til Nams, men gikk glipp av å dusje han(som en kenyansk tradisjon når noen har bursdag)

... fått gnagsår på fem av ti fingre på grunn av klesvask for hånd

... vært på safari, men fikk ikke sett hannløva

... blitt avhengig av nesespray hver kveld, og merket at jeg fikk småpanikk da den var tom. Heldigvis for meg hadde de nesedråper på lokalklinikken. Så nå ligger meg opp ned hver kveld før jeg legger meg, mens Ragnhild drypper to dråper i hvert nesebor

... deltatt på bønnedag for 8.klasse, som har eksamen denne uka

Lucy, ei god venninne fra Mathare
Foto: Ragnhild Egeland

... spilt volleyball, og fått kommentarer som: "Stå på Pendo, ær Gud med det han har skapt deg til" 

... tilbrakt en dag på kenyansk sykehus med Ragnhild, på grunn av leddgikta hennes, og funnet ut at det kenyanske helsesystemet virkelig er effektivt. 

... lært at det kreves utrolig mye tålmodighet for å få flettet håret sitt på afrikans vis. Nesten fem timer!

Foto: Magdalena

Fortvilelse

Ei ni år gammel jente sitter på lærerværelse og gråter. Har hun slått seg? Har noen sagt noe stygt til henne? Nei. Faren er død og i går reiste moren fra henne. Nå sitter hun igjen med ansvaret for seg selv og småsøsknene. Hun er sulten. Hun gråter.

Kvinnekonferanse og enda mer søle

For noen uker siden møtte jeg ei koselig dame på en matatu på vei hjem fra Mathare. Hun fortalte om en kvinnekonferanse som skulle holdes i kirken hennes i slutten av oktober, og inviterte meg med. Jeg gav gladlig nummeret mitt fra meg, slik at hun kunne ringe meg når det nærmet seg. Den koselige dama, Sinthia, har gjevnlig ringt for å forsikre seg om jeg kunne komme. Så i dag dro Ragnhild og jeg til Nairobi Christian Church, på kvinnekonferanse.

Foto: Ragnhild Egeland

Etter flere matatuturer med innpåslitne kenyanere, sikkerehetskontroll av veske og kropp(!!) og mye støv i veiene kom vi endelig fram og møtte Sinthia. I kirken var det flere tusen kvinner kledd i nydelige kjoler i alle slags mulige farger og fasonger. Kenyanere er kreative, ass! Tema for konferansen var «completely loved», og allerede i køen på vei inn ble vi møtt med kjærlighet. Gjennom sang, drama, andakt og flere personlige historier fikk vi sett litt av Guds store kjærlighet for mennesker. 

Å vokse opp i Kenya har virkelig vært tøft for mange kvinner i Kenya, og mange av historiene er sterke. Ei fortalte at da hun var 12 år gammel, var hun vitne til drapet på sin egen far, broen ble kidnappet og døde senere. Ei annen fortalte om depresjoner hun hadde hatt i mange år og ei tredje om utfordringene som kom da hun fikk en sønn med Down Syndrom. Den siste historien var den som rørte meg mest. For kenyanere er det å få et barn med downs en stor skam, og det ender i at barna blir skjult i all hemmelighet og i verste fall drept. I Kenya betyr det at det er foreldrene eller besteforeldrene som har syndet dersom et barn har en funksjonshemning. Tanken på hvor mange barn som er drept på grunn av dette, er virkelig skremmende. Å høre Irene stå på scenen å fortelle at hun elsker sønnen sin like høyt som hennes andre friske barn, og at hun oppfordrer andre til å vise fram barna sine, for så å få stående applaus etterpå. Wow!

Da konferansen nesten var ferdig, begynte(selvfølgelig) det å regne. «Its Gods blessing» kom det fra konferansieren. Da lo jeg. Bergen er virkelig en velsignet by.. På grunn av regnet og fordi det blir mørkt så tidlig, måtte vi dra før det var helt ferdig, men jeg er virkelig takknemlig for Sinthia og hennes evangelisering på matatuer.

Foto: Ola Hellenes

Veien hjem skulle vise seg å bli tidenes tur. Regnet hadde gitt seg da vi begynte turen hjemover, men etter regn blir det søle. Det ble fort "jam", så det endte med at vi måtte GÅ i søla, og fikk gjørme opp til låra. Kommentar fra Ragnhild: "Nå er jeg så skitten at jeg ikke bryr meg om hvor jeg går". Først nå skjønte jeg hvorfor kenyanere er mørkere i huden enn det vi er – da synes ikke gjørma så godt. For den syntes virkelig godt på oss! Da vi endelig satt oss på den siste matatuen til Kasarani, kjørte den plutselig feil vei, og vi vant fort ut at det var feil matatu. «Are you number 11? Are you going to Kasarani?» «Yes, Kasarani». Han tjente 40 KS, og vi fikk litt mer gjørme da vi måtte gå tilbake. Da riktig matatu kom var den så full at jeg måtte stå i døra. Intimkontakt er bra, selv om jeg fryktet at jeg skulle falle ut flere ganger. Trygt hjemme igjen, med gjørme fra topp til lår, hadde gutta våre laget deilig middag til oss og tent telys. Vi er jammen heldige! 

Sand + regn = traffic jam

Etter ei helg med generalforsamling med Focus Kenya, ape-safari, klesvask for hånd, tidenes møte i en kirke i Kasarani, slår virkeligheten inn. Jeg bor i Kenya, og landet jeg bor i er i krig. Jeg føler meg trygg når jeg går på arbeid, og til nå har det bare vært granater, så mamma; du trenger ikke bekymre deg. I skrivende stund sitter jeg likevel med blandede følelser. Kenya er i krig med Somalia, noe som både virker fjernt, men samtidig ekstremt nærme.

På radioen i går hørte vi om den første bomben i Nairobi som smalt natt til i går, da to ble drept(i følge vg). Vi hadde egentlig ikke tenkt oss inn til sentrum i går, men etter jobb begynte det å regne da vi satt og snakket med Pastor Steve om hvordan dagen vår i Mathare hadde vært. «Håper det ikke regner i mer enn en halv time nå, da kan det bli vanskelig å komme seg hjem», var noe av det siste han sa før vi gikk ut døra. Til vår fortvilelse, men som likevel endte i latter, regnet det i over en halv time.. Når det regner bli sand til gjørme, og veiene blir omgjort til søle. Deler av veiene forsvinner og nye veier blir dannet. Biler skal fram og det blir fort traffic jam, og matatuen vi skulle ta kom aldri. Om det var på grunn av regnet eller at vi bare var uheldige, vet jeg ikke, men vi fant fort ut at vi måtte inn til sentrum likevel.

Framme i sentrum så vi køer overalt, og jeg begynte å lure på om det var noe spesielt som skjedde. Vi spurte ulike personer, og fikk bare ulike svar. (Senere viste det seg at disse køene var matatu/buss køer. Trafikken var håpløs på grunn av regnet, alt stod stille). Etter vi hadde spist middag og selv gikk mot Papaya, hvor matatuen til Kasarani går fra, var køene blitt lengre. Og selv om det er kø, er det likevel første mann til mølla. Etter mye køståing og køkjøring kom vi oss endelig hjem. Nams(kontaktpersonen vår) og Ezekiel møtte oss med kylling, ugali og resten av kvelden gikk til kvalitetstid med de to herlige kenyanerne.

Til tross for bomber, regn og myggstikk som klør, og gnagsår på fingrene etter klesvask for hånd, nyter jeg hvert minutt og prøver å lære så mye som mulig om kulturen her nede. 

 Glimt fra apeparken

Turister

Nairobi

Foto: Åsmund Skomedal

Ape 1, 2 og 3?