Ta ikke melka di forgitt

Da jeg først kom til Nyeri kosta melka 30 shilling for en liter melk, det vil si to norske kroner. I det siste har det vært vanskelig å få tak i melk, og det lokale stedet hvor vi pleier å kjøpe melk, har vært tomme. På onsdag kjente jeg hjemlengelen komme da jeg i min iver spaserte til Gatitu, hvor jeg alltid kjøper melk, for å lage risengrysgrøt til kveldsmat. Etter å ha sjekket alle(alle to??) stedene de selger melk, ble jeg tvunget til å gå tilbake uten melk. Skuffelsen var stor, og jeg kjente en lengsel etter å komme til Norge.

I går inviterte Ruth og jeg fem venner til grøtfest i håp om at vi ville finne melk i sentrum. Gleden var stor da vi kunne bekrefte at det ble grøt til kvelds, men det ble et stort sjokk da vi så at prisen hadde økt fra 30 shilling til 45 shilling på kort tid. Tørka har virkelig begynt å bli krise for mange. 45 shilling er tre kroner, og for en vanlig nordmann er ikke dette mye. Grøtfest ble det hvertfall. Gode venner fra Kagumo, hvor jeg bor, kom på besøk og fikk smake risengrynsgrøt for første gang. Etter mye latter, litt tårer(fordi jeg snart skal reise fra de), og enda mer latter når de sier "La oss faste, og be om at Pendo ikke må dra tilbake". Jeg liker disse menneskene!

Grøtfest med gode venner

Å ikke ha melk er ikke krise for meg. Det å betale tre kroner for en liter melk er heller ikke et stort problem, men får bønder som er avhengig av å få solgt melka si for å kunne kjøpe mat og betale skolepenger er avhengig av at kyra kan få mat slik at da(dyra, ikke bonden..) kan produsere melk og bli solgt. Tørke gjør dette vanskelig. Tørke gjør at kyra ikke får mat og dermed ikke produserer så mye melk som de gjør når du har tilgang på mye mat. Når prisen i tillegg er så høy(høy for mange kenyanere..), er det kenyanere som ikke kjøper melk og den lille melka som er her blir ikke kjøpt fordi den er for dyr. Vond sirkel... 

Nordmenn er virkelig heldige på mange områder, og jeg håper og ber om at de ikke tar melka forgitt.. Det å ha muligheten til å kjøpe en kartong med melk, sette den i kjøleskapet og etterhvert drikke et glass med kald melk. 

Søvn, hva er det?

At kenyanere virkelig har kondis er det ingen tvil om. Å stå opp klokka 5 en fredag morgen, gå hele dagen til klokka 7 neste morgen(!!!), for deretter å legge seg halv 12 neste kveld er kanskje enkelt for noen kenyanere, men for enkelte nordmenn(...) blir dette fort en (stor?!) utfordring. Du spør deg kanskje hva i alle dager det er de gjør med meg her nede, men jeg har lært mye disse siste dagene. Kanskje er det fordi jeg har vært våken store deler av tida og ikke hatt tid til å sove, og dermed fått med meg mye? Ikke vet jeg, men nå skal du høre mine siste dager..

Torsdag: Kagumo(hvor jeg bor) – KMTC(hvor hjerte mitt er, men jeg er egentlig nøytral, helt sant(?!)), hvor jeg var med på lovsangsøvelse og discipleshipclass og etter mange lange gode samtaler var jeg i seng til halv 12.

Fredag: Alarmen gikk på klokka 5 (!!!) om morgenen, og jeg var nå klar (mer eller mindre hvertfall) for morgen-devotion i en time, bibel-lesing i en time og deretter en varm dusj. Etter en alt for lett frokost(en kopp te og en mandazi får meg virkelig til å savne Norge), dro jeg hjem, pakka om sekken og dro til Kimathi. Til tross for litt lite søvn den natta, var jeg klar for lovsangs-kesha. Lovsangs-kesha er en forlengelse av kveldsmøte, hvor man har lovsang hele natta fram til klokka 6 om morgenen. Må innrømme at jeg flere ganger sendte et sukk til Far i himmelen om å hjelpe meg å holde meg våken. Bønnesvar ble det absolutt.

Lørdag: Fordi jeg er en av lederne, var jeg igjen for å rydde litt, og la meg klokka 7 den morgenen. Prøvde å sove, men sov i en time, for så å slumre i et par timer til. Ikke lett å sove når det er lyst ute og alle rundt deg står opp. Etter en enda lettere frokost(to kjeks og en kopp “kaffe” (“” – fordi kaffen består av mer sukker enn kaffe..) dro Ruth og jeg direkte til et ettermiddagsmøte i to timer og videre til et kveldsmøte hvor Ruth skulle tale. Klokka halv 12 den kvelden fikk jeg endelig lagt meg ned i ei seng.

Søndag: Våkna opp klokka 6 og var nå klar for en ny dag. I håp om en litt tyngre frokost, som igjen ble knust etter å bli servert nok en kopp te og en bolle med mer sukker enn mel, fortsatte dagen med morgenmøte klokka 8 før vi vendte nesene våre hjemover igjen i en alt for trang matatu(5 voksene og tre barn i baksete, hvor det egentlig bare er tre seter), og gjorde oss klare for å ta imot Ragnhild på besøk. Å ha Ragnhild her som opplever Nyeri for første gang minner meg på hvor heldig jeg er som bor på dette stedet og har disse fantastiske studentene rundt meg hver eneste dag.

Men når man snakker om søvn. I 3. mosebok 23,9 står det om må gi Gud det første kornbåndet;

“9 Herren sa til Moses: 10 Tal til israelittene og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og skjærer kornet der, da skal dere gå til presten med det første kornbåndet dere har skåret. 11 Han skal svinge det for Herrens ansikt så dere kan vinne velvilje.”

Dersom man setter det å gi Gud «det første kornbåndet» inn i vår verdslige hverdag, kan det være å gi Gud de første timene av dagen din være en sammenligning. De fleste av oss har ikke store kornåkre, og dermed ikke muligheten til å gi Gud korn, men vi har mulighet til å ofre søvn for å gi noe tilbake til Gud. Å stå opp klokka 5 om morgenen og være våken i 26 timer, er ikke noe jeg anbefaler, men å stå opp klokka 5 en hverdag, bruke to timer med Gud før dagen virkelig begynner er noe jeg har lært her nede og dagen blir bedre og lettere når du setter Gud først i hverdagen.

Dagens oppfordring fra meg; Hvorfor ikke begynne med å stå opp 15 minutter før du trenger det, bruke de 15 minuttene på Gud. Etterhvert kan du begynne med 15 nye minutter, og bruke en halvtime på Gud hver morgen. Gud velsigna resten av kornbånda til israelittene, og vil velsigne dagene våre.

Hjem, kjære hjem

Nå er jeg tilbake i Nyeri etter nesten to uker med ferie. Frokosten er spist og bestod av brunost, hjemmelagde knekkabrød og Toro sjokolade drikk. 

Å skrive om alt jeg har opplevd forrige uke sammen med  mamma og pappa(og Ragnhild, beklager at du kommer i parentes..), ville blitt alt for langt. Inntrykkene og opplevelsene er mange, så det blir derfor en kort oppsummering, og heller litt bilder som forklarer.

Torsdag 23. februar forlot jeg Nyeri og reiste til travle Nairobi for å hente mamma og pappa på flyplassen. Etter å ha venta i to timer, kom de endelig ut og jeg kunne endelig holde rundt de igjen. Gleden var stor da mamma fant fram de hjemmelagde knekkebrøda ho hadde tatt med og gleden ble enda større da jeg kunne spise de med brunost på!

Fredag gikk turen til Mathare. Dette var dagen jeg hadde gledet meg og gruet meg mest til. Mathare betyr utrolig mye for meg og er mye mer enn en slum for meg. Kan innrømme at jeg var litt nervøs for å ta med mamma og pappa ned i slummen. De fikk noen få timer sammen med barna, lærerne og vennene jeg har fått der. Grunn nummer to for å grue meg var at jeg har vært vekke to måender - kanskje barna hadde glemt meg?

..Men jeg grudde jeg forgjeves. Foreldra mine klarte å se det vakre i elendigheten og ble fort knytta til barna og da vi kom kom barna løpende mot meg, mens de ropte "Pendo, we've missed you - so much". 

Lørdag gikk turen til Othayas kaffefabrikk og omvisning hos mi gode venninne Dorcas, før vi dro hjem til Nyeri. Jeg er kanskje kjent for å overdrive, men mamma og pappa kan bekrefte at verdens beste kaffe kommer fra Nyeri(det er ikke bare noe jeg sier....)

Etter to fine dager med ugali- og chapati-intruduksjon for mine to fine,(Å spise ugali med fingrene var visst litt rart? Chapati ble, på den andre siden, tatt veldig godt imot) fellowship på Kagumo og Sunday Service på KMTC, gikk turen videre til Kisumu. På turen kjørte vi forbi ekvator, og vi måtte selvfølgelig ut av bilen og ta bilde! Gøt å stå med en for på den søre den av jorda, mens den andre står på den nordlige delen. Det sies også at på den nordlige delen av jorda går vannet mot klokka, sørlige delen med klokka, mens det på ekvator renner rett ned. Denne teorien ble testa ut av en (veldig god?) tryllekunstner som prøvde å overbevise oss at denne teorien stemte i praksis. Hvor sant det egentlig er kan diskuteres. Penger skulle han selvfølgelig ha, og det fikk han også. Ikke fordi teorien hans nødvendigvis er sann, men fordi kan klarte å trylle.

Turen gikk via Nakuru til Kisumu. Etter mange timer gjennom idylliske teplantasjer og humpete vei i Kericho kom vi endelig fram og ble tatt i mot med tre retters middag(hjeelp!). Morgenen etter ble det båttur på Lake Victoria i to timer hvor vi fikk besøke fiskerlandsbyer, se krokodille-lignende-øgle, hilse på flodhester som kom opp til overflaten med jevne mellomrom for å trekke litt luft, mens de vinka(med øra vel og merke) til oss tre.

Mine to fine på Lake Victoria

Båten over er i mine øyne en typisk Jesusbåt, og jeg er (nesten) overbevist om at det var en sånn båt(ser man bort i fra at de var fler enn tre, og at Jesus sov på dekket under, jeg er sikker på at den så sånn ut..) Jesus og disiplene hans hadde da Jesus stilna stormen. Jesusbåt eller ikke, koselig båt med hyggelige mennesker var det hvertfall.

Videre gikk turen til Maasai Mara, via Narok hvor vi plukka opp Ragnhild. Maasai Mara kan anbefales, og kan blant annet by på....

... Vakker soloppgang klokka halv 7 om morgenen. Jeg står gjerne opp så tidlig HVER dag, om dette møtte meg hver morgen! 

... Alle dyra i Afrika, noen gøye, og noen litt mindre gøye dyr. Fikk sett 4 av de 5 store, blant annet neshorn som er et av de 600 neshorna i hele Afrika - ikke mange får settneshorn - GØY!

 ... Maasai landsby med dans, blod og melkeblanding(nei takk!!!) og historier fra landsbygda.

Ferien fikk en veldig avslutning når vi fikk ta del i bryllupet til Nams og Ruth. Min kjære kontaktperson og gode venn Nams fikk endelig han sagt ja til sin kjære Ruth. Et lykkeligere par skal man leite lenge etter. Team Kenya var også endelig samla på ny, og denne gangen kledd i finstasen. Jeg liker bryllup!!

Sist, men absolutt ikke minst;

Mamma og pappa; Tusen hjertelig takk for to sine uker sammen! Jeg er utrolig takknemlig for at dere tok dere tid til å komme hele veien fra Norge for å besøke meg(og en stor takk til mamma sine hjemmelaga knekkebrød!!) En stor takk går også til Fred, sjåføren vår den uka, som har holdt ut med tre wazungu i 7 dager!