Livet på landsbygda

Har tidligere nevnt at jeg ikke er ei særlig byjente, så det å flytte fra storbyen Nairobi til vakre, idylliske Nyeri passer meg midt i blinken. Til tross for at kenyanere i Nyeri er kremen av Afrika når det gjelder tida her, er resten bare positivt. Et liv utenfor byen kan blant annet by på.. 

... Strømbrudd: Rett som det er går strømmen i Nyeri Da legger Ruth og jeg vekk alt vi holder på med, glemmer alt vi skulle og burde gjort, tenner telys og setter oss til rette. Med telys på bordet, sjokoladen likeved og te som koker på gassen, sitter vi å virkelig koser oss i timesvis. Kvalitetstid!

... Bruk av flamme: Forrige uke gikk gassen vår tom, og det tok oss noen dager før vi fikk fylt på. Da brukte vi gamlemetoden med ved og flamme. Noen dager gjør vi det for kosen sin del også. Ganske koselig å koke te på denne måten.

... Billig frukt: Nærmeste nabo er en snill mann som har en liten åker med sukuma og tomater. Her har vi lov til å ta så mye vi vil. Ellers blir det dyrka frukt i alle slags farger og fasonger, og siden mesteparten blir dyrka i Nyeri, er det billig! Mangoen i Nyeri er halvparten så billig som i Nairobi, og utvalget er mye bedre. Fryd og glæde! I tillegg har vi frukt i hagen vår også, og det meste er straks modent. Mais og pasjonsfrukt rett fra hagen er ikke feil!

... Hagearbeid: Huset jeg bor i har et småbruk, og må selvfølgelig vedlike holdes. Jeg hjelper mor så ofte jeg kan og koser meg når jeg får bruke hendene og grave i jorda.

... Pikipiki: Når vi reiser til de ulike universitetene vi jobber med er letteste framkomstmiddelet pikipiki, motorsykkel. Gleden er alltid like stor når jeg kan slå ut håret, sette meg bak sjåføren og nyte vinden. Bortsett fra pikipiki er lastebil selvfølgelig et bra alternativ.

... Sjamtroll: Like ved Kagumo, hvor jeg bor, er det en barneskole med noen søte små. Dersom jeg er hjemme og skal på en kort handletur for å kjøpe frukt eller melk møter jeg som regel på noen av disse. De er alltid like glade for å se en mzungu. Første gang de så meg var det konkurranse om hvem som turde å holde hånda mi lengst. Ellers begynner de fleste i Nyeri sentrum å bli vant til meg, og vet nå hva jeg heter og hvor jeg bor. Selv om de fleste har vendt seg til meg, er det likevel noen som tar fram kameraet og begynner å filme og ta bilder av meg. Må innrømme at jeg følte meg litt som et dyr på et sirkus der jeg stod å presenterte meg, med de venner seg sikkert til meg de også.

... Vakker natur: Naturen på landsbygda er vakker, og 15 minutter fra Kagumo renner det ei lita elv som ender i en stor foss omringet av paler i alle varianter.

... Idyllisk utedo: Kan en utedo være koselig? Sier du kanskje.. Men se hvor idyllisk den ligger til? Det frister ofte å ha døra åpen, så jeg kan nyte utsikten av maispalmer, men innbiller meg at naboen hadde blitt blenda, så jeg skal spare han for det.

African time, dessverre..

Etter ei uke med knekkebrødlaging i gryte, risengrynsgrøt, nytteløs planlegging, sortering av bøker i biblioteket og ei alt for lang helg med RSEC, er det mandag igjen, og nok en hviledag for Focus Nyeri. Uka som har vært har vært lang, og helga føles enda lengre. Jeg har også fått en god smakebit på afrikansk tid, med noen kenyanere som alltid(nesten alltid) kommer mellom en og to timer senere enn det de sier..

Onsdager er fast kontor-dag, og på onsdag som var fikk Ruth og jeg beskjed om å møte på kontoret klokka tre. Femten minutter før tida gikk vi opp trappene(som er ganske mange med tanke på at kontoret ligger på taket..) og vi låste oss inn og satte oss ned for å vente. Mannen vi venta på er leder for Focus Mt. Kenya, og hadde tidligere på dagen sagt at han skulle reise fra Embu(to timer unna) rundt 12, slik at han var sikker på at han skulle rekke kontoret til klokka tre. Da klokka slo tre ringte telefonen og han ringte for å si at han nå reiste fra Embu,(fremdeles to timer unna....) og trodde han skulle rekke å være der rundt fem. For å slå ihjel litt tid, ble det tur på både marked og cafe, mens jeg sukka og prøvde hardt å si til meg selv at dette var greit og bare et engangstilfelle.

Byggeprosjekt ved siden av kontoret som underholdt
 Ruth og meg i to timer..

To dager etterpå reiste Ruth og jeg nok en gang inn til sentrum for å møte på kontoret klokka tre. I det vi gikk ut døra halv tre, sier jeg på spøk; «vi trenger sikkert ikke være der før fem i dag heller». Vi lo det av oss, og dro likevel. Etter å ha venta på matatu i en halvtime(som gjorde at vi i teorien var 30 minutter forsinka) kom vi oss endelige til sentrum og satte oss utenfor kontoret. Vi hadde fått beskjed om at lederen(samme mann) var på vei(han bor 10 minutt fra sentrum), men vi fant fort ut at det han mente, var at han gjorde seg klar for å dra. Etter å ha venta i en time synes vakta så synd på oss at han fant fram stoler og bord til oss. Underveis i ventinga ringte vi flere ganger, og vi ble forsikra om at han var på vei. Joda...

Etter halvannen time fikk vi stoler og bord av vakta
Snill mann!

Klokka fem kom han opp trappene og låste opp kontoret. Fortvila som jeg var visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Det endte med en god blanding. Planleggingsmøtet for helga(som skulle begynt klokka tre) ble utsatt enda en time,(til klokka seks. Fra fem til seks satt jeg fremdel i ro og venta....) og ble til slutt droppa. Med orda «helga får gå som den går. Vi legger den i Guds hender» gjorde vi oss klare, ba en kort bønn(fordi de ba meg om å be..) og forta oss avgårde for å rekke kveldsmaten hvor helgas event skulle holdes.

Klokka 5(!!!) neste morgen ble jeg vekka av morgenfuler(i motsetning til hva jeg er...) som skulle be og lovsynge. For min del endte det i en litt irritert bønn til Gud, og en bønn om å gi meg dobbel dose av tålmodighet. Frokost skulle starte halv 8, men da Elisabeth var klar for frokost halv 8, hadde hun glemt hvem hun jobba med. Da klokka var 9(jeg får mye tid til å lese i bibelen!) var det klart for frokost. Resten av dagen gikk til evaluering av de ulike CU'ene, valg av nye ledere, alt for lange innlegg og debatter(kenyanere bruker så mange ord!) og sist med ikke minst min mening om hva de kan gjøre bedre i de ulike CU'ene(virkelig utfordrende!).

Programmet som skulle være ferdig klokka 11, var ferdig klokka 2. Halv 3 var jeg i seng, og ble på ny vekka to timer etterpå, og måtte igjen vente over en time på frokosten, som nok en gang ikke var presis.

Noen av studentene jeg jobber med, med Mt. Kenya i bakgrunnen

Selv om jeg har vært frustrert til tider, har jeg lært mye om Focus denne helga og blitt kjent med mange flotte studenter. Jeg gleder meg til å jobbe videre med studentene, lære mer, og ta erfaringene med meg til høsten hvor jeg ønsker å jobbe med lagsarbeid i Trondheim. Jeg har også blitt bedre kjent med lederen jeg jobber med(på godt(han er en virkelig god mann!!!) og vondt), og har sagt klart i fra jeg jeg virkelig håper at han skjerper seg når det gjelder tid.

Nå legger jeg all frustrasjon til side. I går kveld kom Ola på besøk og Keter kommer senere i dag. Til min store glede blir de begge til i morra. Å ha det gode humøret til Ola rundt meg gjør at jeg litt etter litt glemmer at jeg er frustrert. Takk, Ola :)  

Ola i gang med mandagsvasken
"Jeg liker svarte klær, da ser man ikke at de er skitne"

Vakre, vakre Nyeri

Lunsj utsikt fra kontoret!!!!

I skrivende stund sitter jeg under en bananpalme for å finne litt skygge i denne steikende sola. Her er det 26-ish grader og nesten ikke en sky på himmelen. Jeg er omringet av bananpalmer og små maisåkre på alle sider og har det som plommen i egget, som i dette tilfellet er Elisabeth i maisåkeren. På torsdag reiste jeg sammen med Ruth til idylliske Nyeri hvor jeg skal tilbringe mine neste tre måneder. Det er både trist, skummelt, utfordrende og spennende på en gang. Skal jeg være helt ærlig ble øyene våte da vi reiste fra Focus senteret. Det var trist å reise fra alle som jobber der, og også teamet. Etter å ha vært sammen med Ragnhild, Ola og Åsmund siden oktober, er det skummelt å nå være aleine nordmann på et helt nytt sted. Heldigvis har jeg Ruth hos meg og vi har hverandre. Ruth er STEM arbeider i Mount Kenya regionen(Mount Kenya er like ved, og når jeg er på kontoret kan jeg sitte å spise lunsj på taket mens jeg nyter den vakre utsikten) og sammen skal vi jobbe med studenter på universitetene og høyskolene som ligger rundt Nyeri.

Jeg har nå flyttet til et vakkert sted rett utenfor Nyeri sentrum, nærmere sagt Kagumo. Her bor jeg inne på en høyskole for lærere. Har har jeg fått låne et rom hos en av lærerne her som har to herlige døtre som er ivrige etter å lære meg swahili. Yngstemann heter Carol og snakker ikke engelsk i det hele tatt og ler som regel av swahilien min når jeg prøver å knote fram en setning eller to når jeg ser henne. Ruth bor i gjestehuset/rommet ti meter unna, og her er jeg store deler av dagen når vi er hjemme. Her lager i mat sammen og prater til alt for seint på kveldene.

I dag er det mandag, noe som betyr fridag for alle som jobber med Focus. Etter en lang helg med besøk på ulike universiteter, kjente jeg det var godt å kunne sove litt lengre og kunne slappe av en dag. Dagen har gått til spising, klesvask, annen vasking og brevskriving. Deilig å kunne starte en ny uke med reint hus/rom og reine klær.

Ruth i gang med mandagsvasken

Uka som ligger foran meg kommer til å gå i ett. Universitetsbesøk, bibelgrupper, og devotion kommer til å ta store deler av dagene, og jeg håper jeg kan bidra med noe. På fredag fikk jeg spørsmålet; har du lest hele bibelen? Og jeg måtte ærlig si at jeg ikke hadde det. Mannen som spurte var sjokkert og jeg tror han ble litt skeptisk til at jeg som ikke har lest hele bibelen kunne jobbe med Focus Kenya. Jeg er 19 år, og når jeg jobber på universiteter med studenter som er 23/24 år, må jeg innrømme at jeg føler meg litt dum noen ganger. Men jeg er her for å lære, og det gjør jeg hele tida. Så lenge Kenyanere ikke spør hvor gammel jeg er, trenger jeg ikke si det til de heller. De skal få lov å tro at jeg er 23 år jeg også, ikke at jeg ser ut som en 23åring, men men.. Som mamma sier, jeg får gjøre så godt jeg kan, så kan ingen forlange noe mer :) 

Her er huset Ruth bor i. Dette er halve rommet. Det er utfordrende med bare en gassplate og ingen tilgang til kjøleskap, men jeg lærer. Heldigvis er rommet alltid kaldt, så brunosten klarer seg heldigvis fint i et hjørne av rommet. 

De første dagene har vært gode, men også vanskelige. Det er tungt å komme alene til et helt nytt sted, hvor ingen kjenner meg og jeg kjenner ingen. Jeg blir sett på som en mzungu igjen. Hjemme i Kasarani kjente matatufolka meg igjen, Matharebarna kjente meg igjen og jeg hadde en trygghet i Focus familien og teamet. Hjemlengselen begynner å sige inn, og jeg tror kultursjokket vil komme sterkt de neste dagene.. Heldigvis har jeg Mum som har tatt godt i mot meg som en datter og Ruth som er en sterk team venninne. Jeg har troa på at Gud kommer til å jobbe med meg og gjennom meg i disse tre månedene, og selv om det er tungt vet jeg at Han er ved min side. Det er trygghet det!! 

...så godt å være til!

Overskriften sier gjerne det meste, for jeg har det virkelig bra. Til alle jeg ikke har fått sagt god jul og godt nyttår til, som dessverre er alt for mange; God jul og godt nyttår! Min kjære kusine etterlyste livstegn fra meg, så her kommet det et blogginnlegg på mange tegn og bokstaver. Sett deg godt til rette, gjerne i en sofa eller en godstol med kaffekopp og noe å tygge i.. for dette blir et ufattelig langt innlegg. 

Bloggepausen begynte med tur til Arusha for å besøke Åsmund(Oltedal) og Lasse i noen dager. Arusha er på mange måter annerledes enn Nairobi og så mye bedre på mange områder. I motsetning til Nairobi er Arusha en liten koselig by med lave bygninger, fjell, grønne enger og fossefall. 

Kveldene gikk til spising, spilling, prating og kløing. Jeg har nikkelallergi og innbilte meg at det å drikke vann fra nikkelkran kokt i nikkelkjele skulle gå fint. Hjemme(på focus senteret) har vi rensemaskin, så nikkel har aldri vært et problem. Det hele endte med store utslett fra lår opp til hals på begge sider av kroppen. Myggstikk ble plutselig ikke så ille lengre.... Så mamma, jeg er visst ikke kvitt nikkelallergi likevel. Pole sana, Elisabeth!

Foto: Ragnhild Egeland

For ikke så lenge siden oppdaget vi Etiopisk/Eritreisk mat(se bilde over), og det er virkelig über godt! I likhet med ugali spises det med fingrene. Anbefales!!

Foto: Ragnhild Egeland

Bursdagen til Lasse ble feiret mens team Kenya(minus Ola) var på besøk og ble feiret med snickerskake, melkesjokolade og bursdagssang. 

Noen få uker før jul var vi på leir sammen med mentorne til Åsmund, Ragnhild og meg og noen ungdommer.  Vi snakket to minutter med broren til mentoren til Åsmund og fikk tilbud om å låne huset hans i jula. Han skulle vekk, så vi fikk et hus for oss selv. Ja, takk, svarte vi og dro fra Arusha til Mombasa. Etter fire dager i Arusha gikk turen nordøst, til vakre Mombasa.

Foto: Ragnhild Egeland

Afrikas tak ser slik ut;

Foto: Ragnhild Egeland

Trygt framme på Mombasa ble vi plukket opp av tuk-tuk som kjørte oss til huset. Jeg kjente det var tungt å komme til så mye rikdom etter å ha jobbet i Mathare i tre måneder. At det finnes så store forskjeller i et og samme land er virkelig urettferdig. Huset vi fikk låne hadde stor flatskjerm med hjemmekinoanlegg i stua, bad i hvert soverom og de gir hunden ris og fisk til måltidene. Sukk...

Foto: Ola hellenes

Dagene på Mombasa gikk til svetting, tre timer på stranda(hvor vi ble solbrente alle seks!), kiting, vindsurfing og mye god mat. Åsmund Oltedal er en dyktig vindsurfer og fikk i oppgave å lære meg hvordan det skal gjøres. Da jeg endelig fikk det til gikk jeg på en smell.. Du kan sikkert se det for deg; "Åsmund, Åsmund, se på meg! Jeg får til å svinge! Se så flink jeg er! Se...!" DUNK... Med masta godt plantet på nesa, saltvann i munn og to forvirra øyne, kavet jeg meg opp på brettet igjen, prøvde på nytt, men fant fort ut at nesa blødde og jeg måtte opp på land. 

På land ble jeg møtt av ivrige kenyanere, som tydeligvis hadde fått med seg situasjonen, og lurte på hvordan det gikk med nesa mi. Det var temmelig ubehagelig å stå i bikini med blodig nese med ti kenyanere rundt meg som ville ta og se på.. I skrivende stund er det fremdeles vondt i nesa, men nå ler jeg bare av det. Bønnesvar ble det hvertfall, for nesa ble ikke hoven morgenen etterpå. Fryd og glede! 

Foto: Ragnhild Egeland

 Mmm! Fersk kokosnøtt på stranda, kan juleferie bli bedre?

Foto: Ragnhild Egeland 

Lillejulaften gikk ferden videre til Sammy og Joyce. Etter 13 TIMER var vi endelig framme og kunne senke skuldrene og la julestemninga komme.

Julaften begynte med en herlig frokost med nystekte rundstykker. Etter julehandling og gulvlegging satte vi på "tre nøtter til askepott" og gleden var stor da prisen også i år valgte riktig jente. Dagen fortsatte med pepperkakelaging med nyhakket pepper(knuste med stein..). Bare fordi det var julaften, kledde vi oss opp i finkjole, høyhelte sko og tok på sminke mens vi styrte på på kjøkkenet. Boller og riskrem stod på menyen mens vi avsluttet kvelden med med tårer og "the notebook".

Foto: Ragnhild Egeland

Foto: Ragnhild Egeland

 

Heldigvis for oss har Ragnhild og jeg to forskjellige tradisjoner på julesokk. Ragnhild har julesokktradisjon på julaften, mens jeg har første juledag. Godteri to dager!! 

Commission stod for tur, og 27. desember dro vi til Nakuru sammen med Focus staben. Commission er en stor konferanse som samler rundt 3000 deltakere fra store deler av Afrika hvert tredje år. I år har vi fått gleden av å være med å hjelpe med boksalg, sceneoppsett og registrering. Commission gikk slag i slag med opplegg fra 6 om morgenen til 11 på kvelden. Vi var med fra 8 om morgenen til 2 på natta(med focus-styremøte-ish). 

Foto: Ola Hellenes

Gleden var stor da jeg endelig fikk møte Maria(jobber med Focus Uganda) igjen.

Ferien ble avsluttet med infield(safari og løve er oppskrytt!!) sammen med de andre norske hald elevene i Afrika, og etter nesten en måned kom vi hjem igjen til Kasarani og her ventet en haug med julepost; Tusen takk for leverpostein, marsipan og julebrev! Jeg setter utrolig stor pris på det!

Foto: Ola Hellenes

I morgen drar vi hver for oss, jeg til Nyeri.. Ønsk meg gjerne lykke til!