Kvinnekonferanse og enda mer søle

For noen uker siden møtte jeg ei koselig dame på en matatu på vei hjem fra Mathare. Hun fortalte om en kvinnekonferanse som skulle holdes i kirken hennes i slutten av oktober, og inviterte meg med. Jeg gav gladlig nummeret mitt fra meg, slik at hun kunne ringe meg når det nærmet seg. Den koselige dama, Sinthia, har gjevnlig ringt for å forsikre seg om jeg kunne komme. Så i dag dro Ragnhild og jeg til Nairobi Christian Church, på kvinnekonferanse.

Foto: Ragnhild Egeland

Etter flere matatuturer med innpåslitne kenyanere, sikkerehetskontroll av veske og kropp(!!) og mye støv i veiene kom vi endelig fram og møtte Sinthia. I kirken var det flere tusen kvinner kledd i nydelige kjoler i alle slags mulige farger og fasonger. Kenyanere er kreative, ass! Tema for konferansen var «completely loved», og allerede i køen på vei inn ble vi møtt med kjærlighet. Gjennom sang, drama, andakt og flere personlige historier fikk vi sett litt av Guds store kjærlighet for mennesker. 

Å vokse opp i Kenya har virkelig vært tøft for mange kvinner i Kenya, og mange av historiene er sterke. Ei fortalte at da hun var 12 år gammel, var hun vitne til drapet på sin egen far, broen ble kidnappet og døde senere. Ei annen fortalte om depresjoner hun hadde hatt i mange år og ei tredje om utfordringene som kom da hun fikk en sønn med Down Syndrom. Den siste historien var den som rørte meg mest. For kenyanere er det å få et barn med downs en stor skam, og det ender i at barna blir skjult i all hemmelighet og i verste fall drept. I Kenya betyr det at det er foreldrene eller besteforeldrene som har syndet dersom et barn har en funksjonshemning. Tanken på hvor mange barn som er drept på grunn av dette, er virkelig skremmende. Å høre Irene stå på scenen å fortelle at hun elsker sønnen sin like høyt som hennes andre friske barn, og at hun oppfordrer andre til å vise fram barna sine, for så å få stående applaus etterpå. Wow!

Da konferansen nesten var ferdig, begynte(selvfølgelig) det å regne. «Its Gods blessing» kom det fra konferansieren. Da lo jeg. Bergen er virkelig en velsignet by.. På grunn av regnet og fordi det blir mørkt så tidlig, måtte vi dra før det var helt ferdig, men jeg er virkelig takknemlig for Sinthia og hennes evangelisering på matatuer.

Foto: Ola Hellenes

Veien hjem skulle vise seg å bli tidenes tur. Regnet hadde gitt seg da vi begynte turen hjemover, men etter regn blir det søle. Det ble fort "jam", så det endte med at vi måtte GÅ i søla, og fikk gjørme opp til låra. Kommentar fra Ragnhild: "Nå er jeg så skitten at jeg ikke bryr meg om hvor jeg går". Først nå skjønte jeg hvorfor kenyanere er mørkere i huden enn det vi er – da synes ikke gjørma så godt. For den syntes virkelig godt på oss! Da vi endelig satt oss på den siste matatuen til Kasarani, kjørte den plutselig feil vei, og vi vant fort ut at det var feil matatu. «Are you number 11? Are you going to Kasarani?» «Yes, Kasarani». Han tjente 40 KS, og vi fikk litt mer gjørme da vi måtte gå tilbake. Da riktig matatu kom var den så full at jeg måtte stå i døra. Intimkontakt er bra, selv om jeg fryktet at jeg skulle falle ut flere ganger. Trygt hjemme igjen, med gjørme fra topp til lår, hadde gutta våre laget deilig middag til oss og tent telys. Vi er jammen heldige!