Hverdagen i Mathare

Ei uke går fort. Alt for fort spør du meg.. Nå har vi vært her i nesten to uker, og store deler av den siste uka har gått til arbeid og omvisning i Mathare.

På torsdag fikk vi omvisning i deler av Mathare området. Ikke bare overblikk, men nå ble vi invitert inn i flere av husene og fikk se og høre hvordan mennesker i Mathare faktisk lever. Sterkt!

Det første huset/leiligheten vi besøkte var i et av steinhusene. Mellom alle metallplate-husene står det noen større stein/betong hus, som er mer solide, og består av maaange rom, der et rom er et «hus». Nish er ei av de flotte menneskene vi har møtt her, og hun bor på et av disse rommene sammen med sin mor og bror(som kommer og går). Rommet er ikke mer enn 7-8 kvadratmeter, og har ikke vindu. Rommet blir brukt som både kjøkken,stue, soverom og bad(bortsett fra toalett). Til tross for at rommet var lite, ønsket Nish oss velkommen igjen, uansett tid på døgnet. Her var vi alltids velkomne. Det å høre at vi alltid var velkomne gjorde inntrykk på meg. For selv om husrommet var lite, var det absolutt ikke mangel på hjerterom! 

Ola med tre av "How are you"-barna

Store deler av helga gikk også med til arbeid og deltakelse i området. På lørdag var det Saturday Youth Club på senteret, der barna får komme på søndagsskole(på en lørdag), leke, se tegnefilm(på swahili - jeg trengte tolk(Brian på 10år oversatte)) og få litt kjeks og godteri. Søndag gikk til gudstjeneste som varte i 4 timer(!!!!!), men de sa den var kort. Bli spennende å oppleve de lange..

I går, mandag, begynte jeg med selve arbeidet på Mathare Worship Centre - som lærer. Jeg skal undervise elever i engelsk, matte, religion og naturfag noen timer i uka. Utfordrende? Absolutt. Å ha 15 elever i et bittelite klasserom, som forvente god undervisning, er ikke lett. Da hjelper det stort at to 7. klasse gutter stemmer i "My love" av Westlife, noe som virkelig smelta hjertet mitt.

Forberedelse er fremmedord, for jeg fikk et ark i hendene og ble spurt om å undervise engelsk for 6 klasse - alene. Heldigvis klarer elevene å svare på spørsmålene jeg stiller, for det er ikke alltid jeg vet svaret selv. Jeg trøster meg med at jeg er her for å lære, og om jeg kan bidra med noe(det håper jeg..) er det et pluss. Innimellom undervisning og forvirring er det friminutt, som går ut på alt fra å være et levende klatrestativ for de minste barna til å være hårmodell for de eldste.

I morgen blir det klesvask for hånd, devotion og swahililesing! Bra dag!