Livets ingredienser

Jacksons lillebror har vaska klærne sine
selv siden han var 6 år!

Ruth og jeg er «always on the road», og siden fredag har jeg ikke vært hjemme. Jeg har besøkt ulike universiteter og i stedet for å dra hjem etterpå, har jeg blitt med studenter til hjemplassen deres for å se hvordan bondelivet er i Nyeri. På lørdag ble jeg med Jackson hjem til familien hans, og etter at han hadde forklart familien sin at vi ikke hadde noen planer om å gifte oss, fikk jeg omvisning på gårdene rundt og møtte nesten hele slekta hans. Gården var en ekte «village» med kenyanere som snakka lite engelsk og som aldri før hadde sett en mzungu.

Mandag gikk turen videre til Othaya, til ei venninne som har familien sin der. Like i nærheten er det en kaffefabrikk, og vi fikk omvisning i fabrikken, og fikk smake tidenes beste kaffe. Det sies at Kenya har den beste kaffen, men i løpet av de fire månedene jeg har vært i Kenya har jeg bare smakt utvanna kaffe, der minst halvparten er sukker. Grunnen til dette er at Kenya eksporterer all den gode kaffen sin til rike land som Norge og sitter igjen med dårlige kaffe selv. Men i går fikk jeg smake rein AA kaffe, som er av den beste kvaliteten, og jeg kan med hånda på hjerte si at Kenya har verdens beste kaffe. Takk Gud, for at du skapte kenyanske kaffebønner og kenyanske kaffebønder!

Dorcas med ferdig tørka kaffe

Hva er spesielt med kenyansk kaffe, sier du?

Nå skal du høre;

Det blir brukt maskiner på bare det nødvendige, resten foregår manuelt. Vasking av bønnene blir gjort av bøndene, tørking av bønnene blir gjort av sola selv og finsorteringa blir også gjort manuelt. Dette gjør at når kaffen er ferdig sortert, og du sitter med den beste sorten, AA, i hendene, er det virkelig den beste sorten. Kvalitets kaffe!

Den enkle livsstilen med få maskiner og ekte muskelarbeid er altså ingrediensene i verdens beste kaffe. Kan dette også være ingredienser til et lykkeligere liv? Et liv med mindre materialisme og et større fellesskap med medmennesker rundt?

I går var jeg en fire måneder gammel kenyaner. Gjennom disse fire månedene har jeg blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker som hver har sin historie å fortelle. Kenya er et land som blir mer og mer inspirert av vesten, ingen tvil om det. Når jeg forteller historier om hvordan kulturen er i Norge, blir mange forskrekket og lei på grunn av et «meg-og-mitt» og «du-og-ditt» samfunn man finner i mange steder i Norge, og mange blir triste for at Kenya er på vei til å bli et slikt samfunn. Og det må jeg si meg enig i. Mange flytter til Nairobi får å finne lykken i bedre jobber og en lysere framtid med penger. Men er lykke nødvendigvis penger og velstand? Er nordmenn de lykkeligste menneskene i verden fordi vi er det rikeste landet? Svaret er vel heller motsatt, spør du meg.

Ferskere og bedre kaffebønner skal man
leite lenge etter! Nam!

Etter å ha bodd i Nairobi, jobbet i Mathare og nå flytta til Nyeri, sier det selv selv at jeg har møtt mange forskjellige mennesker, og gjennom disse fire månedene er det spesielt en ting jeg har lagt merke til; gjestfrihet. Når man går rundt i Mathare Valley er det motsatte av dette «meg-og-mitt» samfunnet. Mathare er en stor familie, og med familiemedlemmer deler man det man har. I Mathare er det fattigdom, og mennesker har lite, men når man går rundt mellom husene og blir møtt av koselige damer i døråpningene som ønsker å tilby deg en kopp te og en banan, som er alt hun har, burde ikke det si oss nordmenn noe?

Søk etter ingredienser som gjør at livskvaliteten øker, ikke levestandarden.. 

  

Livet på landsbygda

Har tidligere nevnt at jeg ikke er ei særlig byjente, så det å flytte fra storbyen Nairobi til vakre, idylliske Nyeri passer meg midt i blinken. Til tross for at kenyanere i Nyeri er kremen av Afrika når det gjelder tida her, er resten bare positivt. Et liv utenfor byen kan blant annet by på.. 

... Strømbrudd: Rett som det er går strømmen i Nyeri Da legger Ruth og jeg vekk alt vi holder på med, glemmer alt vi skulle og burde gjort, tenner telys og setter oss til rette. Med telys på bordet, sjokoladen likeved og te som koker på gassen, sitter vi å virkelig koser oss i timesvis. Kvalitetstid!

... Bruk av flamme: Forrige uke gikk gassen vår tom, og det tok oss noen dager før vi fikk fylt på. Da brukte vi gamlemetoden med ved og flamme. Noen dager gjør vi det for kosen sin del også. Ganske koselig å koke te på denne måten.

... Billig frukt: Nærmeste nabo er en snill mann som har en liten åker med sukuma og tomater. Her har vi lov til å ta så mye vi vil. Ellers blir det dyrka frukt i alle slags farger og fasonger, og siden mesteparten blir dyrka i Nyeri, er det billig! Mangoen i Nyeri er halvparten så billig som i Nairobi, og utvalget er mye bedre. Fryd og glæde! I tillegg har vi frukt i hagen vår også, og det meste er straks modent. Mais og pasjonsfrukt rett fra hagen er ikke feil!

... Hagearbeid: Huset jeg bor i har et småbruk, og må selvfølgelig vedlike holdes. Jeg hjelper mor så ofte jeg kan og koser meg når jeg får bruke hendene og grave i jorda.

... Pikipiki: Når vi reiser til de ulike universitetene vi jobber med er letteste framkomstmiddelet pikipiki, motorsykkel. Gleden er alltid like stor når jeg kan slå ut håret, sette meg bak sjåføren og nyte vinden. Bortsett fra pikipiki er lastebil selvfølgelig et bra alternativ.

... Sjamtroll: Like ved Kagumo, hvor jeg bor, er det en barneskole med noen søte små. Dersom jeg er hjemme og skal på en kort handletur for å kjøpe frukt eller melk møter jeg som regel på noen av disse. De er alltid like glade for å se en mzungu. Første gang de så meg var det konkurranse om hvem som turde å holde hånda mi lengst. Ellers begynner de fleste i Nyeri sentrum å bli vant til meg, og vet nå hva jeg heter og hvor jeg bor. Selv om de fleste har vendt seg til meg, er det likevel noen som tar fram kameraet og begynner å filme og ta bilder av meg. Må innrømme at jeg følte meg litt som et dyr på et sirkus der jeg stod å presenterte meg, med de venner seg sikkert til meg de også.

... Vakker natur: Naturen på landsbygda er vakker, og 15 minutter fra Kagumo renner det ei lita elv som ender i en stor foss omringet av paler i alle varianter.

... Idyllisk utedo: Kan en utedo være koselig? Sier du kanskje.. Men se hvor idyllisk den ligger til? Det frister ofte å ha døra åpen, så jeg kan nyte utsikten av maispalmer, men innbiller meg at naboen hadde blitt blenda, så jeg skal spare han for det.

African time, dessverre..

Etter ei uke med knekkebrødlaging i gryte, risengrynsgrøt, nytteløs planlegging, sortering av bøker i biblioteket og ei alt for lang helg med RSEC, er det mandag igjen, og nok en hviledag for Focus Nyeri. Uka som har vært har vært lang, og helga føles enda lengre. Jeg har også fått en god smakebit på afrikansk tid, med noen kenyanere som alltid(nesten alltid) kommer mellom en og to timer senere enn det de sier..

Onsdager er fast kontor-dag, og på onsdag som var fikk Ruth og jeg beskjed om å møte på kontoret klokka tre. Femten minutter før tida gikk vi opp trappene(som er ganske mange med tanke på at kontoret ligger på taket..) og vi låste oss inn og satte oss ned for å vente. Mannen vi venta på er leder for Focus Mt. Kenya, og hadde tidligere på dagen sagt at han skulle reise fra Embu(to timer unna) rundt 12, slik at han var sikker på at han skulle rekke kontoret til klokka tre. Da klokka slo tre ringte telefonen og han ringte for å si at han nå reiste fra Embu,(fremdeles to timer unna....) og trodde han skulle rekke å være der rundt fem. For å slå ihjel litt tid, ble det tur på både marked og cafe, mens jeg sukka og prøvde hardt å si til meg selv at dette var greit og bare et engangstilfelle.

Byggeprosjekt ved siden av kontoret som underholdt
 Ruth og meg i to timer..

To dager etterpå reiste Ruth og jeg nok en gang inn til sentrum for å møte på kontoret klokka tre. I det vi gikk ut døra halv tre, sier jeg på spøk; «vi trenger sikkert ikke være der før fem i dag heller». Vi lo det av oss, og dro likevel. Etter å ha venta på matatu i en halvtime(som gjorde at vi i teorien var 30 minutter forsinka) kom vi oss endelige til sentrum og satte oss utenfor kontoret. Vi hadde fått beskjed om at lederen(samme mann) var på vei(han bor 10 minutt fra sentrum), men vi fant fort ut at det han mente, var at han gjorde seg klar for å dra. Etter å ha venta i en time synes vakta så synd på oss at han fant fram stoler og bord til oss. Underveis i ventinga ringte vi flere ganger, og vi ble forsikra om at han var på vei. Joda...

Etter halvannen time fikk vi stoler og bord av vakta
Snill mann!

Klokka fem kom han opp trappene og låste opp kontoret. Fortvila som jeg var visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Det endte med en god blanding. Planleggingsmøtet for helga(som skulle begynt klokka tre) ble utsatt enda en time,(til klokka seks. Fra fem til seks satt jeg fremdel i ro og venta....) og ble til slutt droppa. Med orda «helga får gå som den går. Vi legger den i Guds hender» gjorde vi oss klare, ba en kort bønn(fordi de ba meg om å be..) og forta oss avgårde for å rekke kveldsmaten hvor helgas event skulle holdes.

Klokka 5(!!!) neste morgen ble jeg vekka av morgenfuler(i motsetning til hva jeg er...) som skulle be og lovsynge. For min del endte det i en litt irritert bønn til Gud, og en bønn om å gi meg dobbel dose av tålmodighet. Frokost skulle starte halv 8, men da Elisabeth var klar for frokost halv 8, hadde hun glemt hvem hun jobba med. Da klokka var 9(jeg får mye tid til å lese i bibelen!) var det klart for frokost. Resten av dagen gikk til evaluering av de ulike CU'ene, valg av nye ledere, alt for lange innlegg og debatter(kenyanere bruker så mange ord!) og sist med ikke minst min mening om hva de kan gjøre bedre i de ulike CU'ene(virkelig utfordrende!).

Programmet som skulle være ferdig klokka 11, var ferdig klokka 2. Halv 3 var jeg i seng, og ble på ny vekka to timer etterpå, og måtte igjen vente over en time på frokosten, som nok en gang ikke var presis.

Noen av studentene jeg jobber med, med Mt. Kenya i bakgrunnen

Selv om jeg har vært frustrert til tider, har jeg lært mye om Focus denne helga og blitt kjent med mange flotte studenter. Jeg gleder meg til å jobbe videre med studentene, lære mer, og ta erfaringene med meg til høsten hvor jeg ønsker å jobbe med lagsarbeid i Trondheim. Jeg har også blitt bedre kjent med lederen jeg jobber med(på godt(han er en virkelig god mann!!!) og vondt), og har sagt klart i fra jeg jeg virkelig håper at han skjerper seg når det gjelder tid.

Nå legger jeg all frustrasjon til side. I går kveld kom Ola på besøk og Keter kommer senere i dag. Til min store glede blir de begge til i morra. Å ha det gode humøret til Ola rundt meg gjør at jeg litt etter litt glemmer at jeg er frustrert. Takk, Ola :)  

Ola i gang med mandagsvasken
"Jeg liker svarte klær, da ser man ikke at de er skitne"

Vakre, vakre Nyeri

Lunsj utsikt fra kontoret!!!!

I skrivende stund sitter jeg under en bananpalme for å finne litt skygge i denne steikende sola. Her er det 26-ish grader og nesten ikke en sky på himmelen. Jeg er omringet av bananpalmer og små maisåkre på alle sider og har det som plommen i egget, som i dette tilfellet er Elisabeth i maisåkeren. På torsdag reiste jeg sammen med Ruth til idylliske Nyeri hvor jeg skal tilbringe mine neste tre måneder. Det er både trist, skummelt, utfordrende og spennende på en gang. Skal jeg være helt ærlig ble øyene våte da vi reiste fra Focus senteret. Det var trist å reise fra alle som jobber der, og også teamet. Etter å ha vært sammen med Ragnhild, Ola og Åsmund siden oktober, er det skummelt å nå være aleine nordmann på et helt nytt sted. Heldigvis har jeg Ruth hos meg og vi har hverandre. Ruth er STEM arbeider i Mount Kenya regionen(Mount Kenya er like ved, og når jeg er på kontoret kan jeg sitte å spise lunsj på taket mens jeg nyter den vakre utsikten) og sammen skal vi jobbe med studenter på universitetene og høyskolene som ligger rundt Nyeri.

Jeg har nå flyttet til et vakkert sted rett utenfor Nyeri sentrum, nærmere sagt Kagumo. Her bor jeg inne på en høyskole for lærere. Har har jeg fått låne et rom hos en av lærerne her som har to herlige døtre som er ivrige etter å lære meg swahili. Yngstemann heter Carol og snakker ikke engelsk i det hele tatt og ler som regel av swahilien min når jeg prøver å knote fram en setning eller to når jeg ser henne. Ruth bor i gjestehuset/rommet ti meter unna, og her er jeg store deler av dagen når vi er hjemme. Her lager i mat sammen og prater til alt for seint på kveldene.

I dag er det mandag, noe som betyr fridag for alle som jobber med Focus. Etter en lang helg med besøk på ulike universiteter, kjente jeg det var godt å kunne sove litt lengre og kunne slappe av en dag. Dagen har gått til spising, klesvask, annen vasking og brevskriving. Deilig å kunne starte en ny uke med reint hus/rom og reine klær.

Ruth i gang med mandagsvasken

Uka som ligger foran meg kommer til å gå i ett. Universitetsbesøk, bibelgrupper, og devotion kommer til å ta store deler av dagene, og jeg håper jeg kan bidra med noe. På fredag fikk jeg spørsmålet; har du lest hele bibelen? Og jeg måtte ærlig si at jeg ikke hadde det. Mannen som spurte var sjokkert og jeg tror han ble litt skeptisk til at jeg som ikke har lest hele bibelen kunne jobbe med Focus Kenya. Jeg er 19 år, og når jeg jobber på universiteter med studenter som er 23/24 år, må jeg innrømme at jeg føler meg litt dum noen ganger. Men jeg er her for å lære, og det gjør jeg hele tida. Så lenge Kenyanere ikke spør hvor gammel jeg er, trenger jeg ikke si det til de heller. De skal få lov å tro at jeg er 23 år jeg også, ikke at jeg ser ut som en 23åring, men men.. Som mamma sier, jeg får gjøre så godt jeg kan, så kan ingen forlange noe mer :) 

Her er huset Ruth bor i. Dette er halve rommet. Det er utfordrende med bare en gassplate og ingen tilgang til kjøleskap, men jeg lærer. Heldigvis er rommet alltid kaldt, så brunosten klarer seg heldigvis fint i et hjørne av rommet. 

De første dagene har vært gode, men også vanskelige. Det er tungt å komme alene til et helt nytt sted, hvor ingen kjenner meg og jeg kjenner ingen. Jeg blir sett på som en mzungu igjen. Hjemme i Kasarani kjente matatufolka meg igjen, Matharebarna kjente meg igjen og jeg hadde en trygghet i Focus familien og teamet. Hjemlengselen begynner å sige inn, og jeg tror kultursjokket vil komme sterkt de neste dagene.. Heldigvis har jeg Mum som har tatt godt i mot meg som en datter og Ruth som er en sterk team venninne. Jeg har troa på at Gud kommer til å jobbe med meg og gjennom meg i disse tre månedene, og selv om det er tungt vet jeg at Han er ved min side. Det er trygghet det!! 

...så godt å være til!

Overskriften sier gjerne det meste, for jeg har det virkelig bra. Til alle jeg ikke har fått sagt god jul og godt nyttår til, som dessverre er alt for mange; God jul og godt nyttår! Min kjære kusine etterlyste livstegn fra meg, så her kommet det et blogginnlegg på mange tegn og bokstaver. Sett deg godt til rette, gjerne i en sofa eller en godstol med kaffekopp og noe å tygge i.. for dette blir et ufattelig langt innlegg. 

Bloggepausen begynte med tur til Arusha for å besøke Åsmund(Oltedal) og Lasse i noen dager. Arusha er på mange måter annerledes enn Nairobi og så mye bedre på mange områder. I motsetning til Nairobi er Arusha en liten koselig by med lave bygninger, fjell, grønne enger og fossefall. 

Kveldene gikk til spising, spilling, prating og kløing. Jeg har nikkelallergi og innbilte meg at det å drikke vann fra nikkelkran kokt i nikkelkjele skulle gå fint. Hjemme(på focus senteret) har vi rensemaskin, så nikkel har aldri vært et problem. Det hele endte med store utslett fra lår opp til hals på begge sider av kroppen. Myggstikk ble plutselig ikke så ille lengre.... Så mamma, jeg er visst ikke kvitt nikkelallergi likevel. Pole sana, Elisabeth!

Foto: Ragnhild Egeland

For ikke så lenge siden oppdaget vi Etiopisk/Eritreisk mat(se bilde over), og det er virkelig über godt! I likhet med ugali spises det med fingrene. Anbefales!!

Foto: Ragnhild Egeland

Bursdagen til Lasse ble feiret mens team Kenya(minus Ola) var på besøk og ble feiret med snickerskake, melkesjokolade og bursdagssang. 

Noen få uker før jul var vi på leir sammen med mentorne til Åsmund, Ragnhild og meg og noen ungdommer.  Vi snakket to minutter med broren til mentoren til Åsmund og fikk tilbud om å låne huset hans i jula. Han skulle vekk, så vi fikk et hus for oss selv. Ja, takk, svarte vi og dro fra Arusha til Mombasa. Etter fire dager i Arusha gikk turen nordøst, til vakre Mombasa.

Foto: Ragnhild Egeland

Afrikas tak ser slik ut;

Foto: Ragnhild Egeland

Trygt framme på Mombasa ble vi plukket opp av tuk-tuk som kjørte oss til huset. Jeg kjente det var tungt å komme til så mye rikdom etter å ha jobbet i Mathare i tre måneder. At det finnes så store forskjeller i et og samme land er virkelig urettferdig. Huset vi fikk låne hadde stor flatskjerm med hjemmekinoanlegg i stua, bad i hvert soverom og de gir hunden ris og fisk til måltidene. Sukk...

Foto: Ola hellenes

Dagene på Mombasa gikk til svetting, tre timer på stranda(hvor vi ble solbrente alle seks!), kiting, vindsurfing og mye god mat. Åsmund Oltedal er en dyktig vindsurfer og fikk i oppgave å lære meg hvordan det skal gjøres. Da jeg endelig fikk det til gikk jeg på en smell.. Du kan sikkert se det for deg; "Åsmund, Åsmund, se på meg! Jeg får til å svinge! Se så flink jeg er! Se...!" DUNK... Med masta godt plantet på nesa, saltvann i munn og to forvirra øyne, kavet jeg meg opp på brettet igjen, prøvde på nytt, men fant fort ut at nesa blødde og jeg måtte opp på land. 

På land ble jeg møtt av ivrige kenyanere, som tydeligvis hadde fått med seg situasjonen, og lurte på hvordan det gikk med nesa mi. Det var temmelig ubehagelig å stå i bikini med blodig nese med ti kenyanere rundt meg som ville ta og se på.. I skrivende stund er det fremdeles vondt i nesa, men nå ler jeg bare av det. Bønnesvar ble det hvertfall, for nesa ble ikke hoven morgenen etterpå. Fryd og glede! 

Foto: Ragnhild Egeland

 Mmm! Fersk kokosnøtt på stranda, kan juleferie bli bedre?

Foto: Ragnhild Egeland 

Lillejulaften gikk ferden videre til Sammy og Joyce. Etter 13 TIMER var vi endelig framme og kunne senke skuldrene og la julestemninga komme.

Julaften begynte med en herlig frokost med nystekte rundstykker. Etter julehandling og gulvlegging satte vi på "tre nøtter til askepott" og gleden var stor da prisen også i år valgte riktig jente. Dagen fortsatte med pepperkakelaging med nyhakket pepper(knuste med stein..). Bare fordi det var julaften, kledde vi oss opp i finkjole, høyhelte sko og tok på sminke mens vi styrte på på kjøkkenet. Boller og riskrem stod på menyen mens vi avsluttet kvelden med med tårer og "the notebook".

Foto: Ragnhild Egeland

Foto: Ragnhild Egeland

 

Heldigvis for oss har Ragnhild og jeg to forskjellige tradisjoner på julesokk. Ragnhild har julesokktradisjon på julaften, mens jeg har første juledag. Godteri to dager!! 

Commission stod for tur, og 27. desember dro vi til Nakuru sammen med Focus staben. Commission er en stor konferanse som samler rundt 3000 deltakere fra store deler av Afrika hvert tredje år. I år har vi fått gleden av å være med å hjelpe med boksalg, sceneoppsett og registrering. Commission gikk slag i slag med opplegg fra 6 om morgenen til 11 på kvelden. Vi var med fra 8 om morgenen til 2 på natta(med focus-styremøte-ish). 

Foto: Ola Hellenes

Gleden var stor da jeg endelig fikk møte Maria(jobber med Focus Uganda) igjen.

Ferien ble avsluttet med infield(safari og løve er oppskrytt!!) sammen med de andre norske hald elevene i Afrika, og etter nesten en måned kom vi hjem igjen til Kasarani og her ventet en haug med julepost; Tusen takk for leverpostein, marsipan og julebrev! Jeg setter utrolig stor pris på det!

Foto: Ola Hellenes

I morgen drar vi hver for oss, jeg til Nyeri.. Ønsk meg gjerne lykke til!

Jul, jul, strålande jul

Foto: Ragnhild Egeland

Klokka nærmer seg fem en onsdagskveld i vakre Kasarani. Onsdagens devotion(Focus staben møtes for å be og lovsynge hver onsdag i to timer, veldig koselig) er unnagjort, og denne onsdagen med norsk vri. Vi fikk ansvaret for både lovsang, som selvfølgelig ble julesanger, og andakt. Det er lite her som minner om jul, så vi ønsket å invitere kenyanerne på norsk tradisjonell jul, noe som viste seg å bli en veldig forenklet jul. Å gå rundt ei palme gir ikke akkurat julefølelse..

Devotion begynte med lovsang mens vi ventet på at alle skulle komme(selv om devotion begynner klokken 11, begynner den egentlig ikke før halv 12...) Åsmund åpna fint med å tenne den oppgraderte adventstaken vår som nå består av fire store kubbelys med lille bånd rundt. Ola hadde andakt, og overrasker oss alle med sine skjulte talenter. Team Kenya er virkelig stolte av han!


I går kveld laga Ragnhild og jeg pepperkaker, hørte på julemusikk og prøve å tvinge litt julestemning fram. Lett var det ikke, for ingenting rundt oss sa at det var 13. desember. Ovnen som vi har trodd i to måneder ikke fungerte, og som alle har sagt ikke fungerer.. Vel, den fungerer. Kakemenn, pepperkaker, havrekjeks, marsipan(ja, jeg vet at jeg egentlig ikke bør spise det, men guri så godt det er.. selv om den hjemmelaget marsipanen her smakte annerledes enn den hjemme, ble ikke denne så verst heller) og sjokoladeboller(negermenn, men ordet er så stygt!!). Pepperkaker ble selvfølgelig servert på devotion, i tillegg til risengrysgrøt, som forsåvidt er et morsomt ord å høre kenyanere si, laget av 16 liter melk og med peanøtt som mandel og melkesjokolade som mandelpakke.

Som Eivind sa det så fint på bloggen sin, er det gjerne lettere å rømme fra hjemlengsel.. I morgen reiser vi til Tanzania og blir der til søndag. Søndag går turen videre til Mombasa. Lillejulaften-ish reiser vi vestover igjen til Sammy og Joyce og feirer julaften der. Nyttår feires selvfølgelig i Nakuru, hvor Commission konferansen skal holdes. Med andre ord; mamma(og dersom det er noen andre som er faste lesere), jeg kommer ikke til å blogge eller være tilgjengelig annet enn på mobilen de neste to/tre/fire ukene.

Jeg ønsker dere en riktig god jul og håper at nordmenn kan legge vekk julestress og julegaver for en stakket stund, sette seg ned og tenke over hva jule virkelig er... God jul, snakkes på nyåret :)

Oppussing er tålmodighetstest

For to måneder siden bestemte vi oss for å pusse opp dagsenteret(jeg visste hvertfall at jeg hadde et sterkt ønske om det). Etter to lange uker er vi ferdige. De to siste ukene har både gått fryktelig fort, men også utrolig seint. Dagene har vært lange og vi har kommet hjem seinere enn de fleste andre dager. Vi har fått en god smakebit på kenyansktid og kenyansk måte å pusse opp på, og jeg tok meg selv i å noen ganger bite meg i leppa fordi jeg mente det gikk for treigt. Men som kontaktpersonen vår sier; "det er ikke rett eller galt, det er bare annerledes". Jeg måtte gjenta dette for meg selv når jeg syntes det gikk sakte for seg. Men klaging til side, nå er dagsenteret ferdig pusset opp, og vi kan ta juleferie med god samvittighet. (Juleferien tar vi allerede på torsdag og reiser sørover til Tanzania i noen dager).

Veggene er skrubbet, malt og dekorert, gulvet er jevnet ut og ungene har fått nye og reine tepper og leker. Hvordan? Nå skal du høre..

Dag 1 - legging av gulv

Gulvet på dagsenteret var skeivt, og både jordete og hullete. Vi bestemte oss for å gjøre gulvet rett før vi la på nytt gulvbelegg. Den første dagen begynte derfor med å kjøpe steinfliser og frakte de. "Kan vi sitte på?" kommer det fra tre entusiastiske nordmenn som virkelig var ivrige etter å få vinden i håret og sanden i øynene. Selv om Titus(som var med å kjøpte og som har hjulpet oss masse med oppussingsprosjektet) mente(hvertfall veldig indirekte) at jenter ikke burde gjøre slik og at jeg derfor burde sitte framme, fikk jeg heldigvis viljen min og etter en lang matatutur med trafficjam(fordi det var rundt lunsjtid og alle skal ut å spise), kom vi fram og kunne begynne å legge sand og fliser.(Filmen kan du se på Ola sin blogg)

Foto: Ola Hellenes

Fordi jeg er så omtenksom og fordi flisene var ganske tunge og fordi jeg var redd for å knuse de dersom jeg prøvde å være handywoman, lot jeg gutta bære fliser mens jeg tok meg av alle ungene som løp ut og inn(jeg prøvde å holde de ute) av dagsenteret så gutta fikk jobbe i fred. Da flisene var lagt kunne jeg ta fram kosten og gjøre kvinnearbeidet(...) Etter en hard arbeidsdag(for to av tre(Ragnhild hadde husarrest og var ikke med(les om hvorfor på bloggen hennes(oy, mange parenteser, beklager)))) var det nye gulvet, feiinga unnagjort på plass og vi kunne dra hjem til ferdig middag(takk Ragnhild!)

Dag 2 - Vasking og maling av vegger:

Denne uka fikk vi besøk av Lasse og Åsmund fra Tanzania og Lasse fikk gleden av å hjelpe oss med vasking og maling av veggene. Hjemme vasker vi med kluter i varmt vann og med såpe, i Mathare tar man det man finner og er takknemlig for det kalde vannet man har. Åsmund vasket med en gammel genser og jeg med et gammelt sjal. Ola var den heldige av oss og kunne vaske med en (hullete) klut. Veggene ble neste reine(...) Nysgjerrige unger tittet gjennom vinduet og jeg er sikker på at de ergret seg over at vi låste døra for å ikke slippe dem inn.

Da veggene var vaska satte vi i gang med malinga som skulle være samme farge som tidligere, forandre fryder altså ikke her i Kenya. Veggene ble samme gamle turkisefarge utblanda med whitesprit(gjør man det i Norge også??) og dagen ble avslutta med melk. Et kenyansk kjerringråd sier at man bør drikke minst et glass melk etter man har vært i nærheten av maling, fordi det åpnet luftveiene. Et glass ble det nok ikke, men vi delte en pose helmelk.

Dag 3 - Åsmund og Elisabeth begynner å male figurer
Mens Ola tok studiedag(og for å være hjemme med Ragnhild som fremdeles hadde husarrest), dro Åsmund og jeg til Mathare for å begynne med figurene. Vi tenkte vi kom til å bli noen lunne ferdige, for å male noen figurer kunne umulig ta så lang tid. Vi tok feil, virkelig feil. Åsmund var nøyere enn jeg hadde forventa(ble veldig positivt overraska, Åsmund!), men vi ble ferdige med to av veggene, pluss at vi fikk malt dørene hvite(med minst 7 strøk(!!!) fordi malinga var elendig teit. Ble så oppgitt over malinga at jeg virkelig ble lei meg. Heldigvis er Åsmund en tålmodig mann og gikk å kjøpte en bedre hvitmaling og malte døra og gjorde meg glad igjen).

Dag 4 - figurer ferdig!
Visste du at Ola har skjulte talenter og kan male natur? Visste du også at Jesus har rastafletter og er brun i huden? Fordi jeg er nordmann har jeg alltid sett for meg Jesus med lys hus, brunt hår og brunt skjegg. I Kenya er Jesus selvfølgelig ikke hvit. Jesus er mørk i huden og har svart hår og når vi bestemte oss for å male Jesus som den gode hyrde på veggen var det selvfølgelig denne Jesus Ola fikk æren av å male. Noen norske fenomener måtte også til, slik som det norske alfabetet med æ-ø-å og norsk natur på sitt beste.

Etter mange timer med sang, regn og maling overalt var figurene endelig ferdig. Vi fikk tid til å kjøpe paller, så nå kommer madrassene opp fra gulvet.

Dag 5 - Prikken over i-en, nytt gulvbelegg og nye tepper

Foto: Ola Hellenes

Husarresten til Ragnhild er nå over, og i morgen reiser vi Mathare for å gjøre ferdig den siste veggen.