Nå tenner vi det første lys...

Elevene i Mathare har nå fått juleferie, og på onsdag var det avslutning med foreldre, lærere og elever. Selv om skolen er stengt har vi nok av oppgaver å gjøre, og den siste uka har gått utrolig fort. På mandag begynte vi med tidenes oppussingsprosjekt på dagsenteret i Mathare. Her holder vi på å skifte ut gulvet, maler veggene og kjøper nye møbler. Vi regner med å være ferdige i løpet av neste uke, og da blir det bildeserie på bloggen. Har hatt liten tid til å blogge(unnskyld for at jeg gjorde deg bekymra mamma) fordi vi har kommet hjem seint på kvelden og PC bare blir stress når man er sliten. På onsdag fikk vi i tillegg besøk av Lasse og Åsmund fra Tanzania. Lasse ble helt til i dag, og var utrolig herlig besøk. Flotte mannfolk!

Stacy har blitt en god venninne og jeg kommer virkelig til å savne denne jenta!

Dagene går så fort at man nesten ikke rekker å tenke på at man savner Norge. Men i går var første dagen jeg kjente det var tungt å være i Kenya og ikke hjemme. Skypesamtale med mamma om at hun hadde pynta til advent og hørte på julesanger fikk meg til å felle en liten tåre og få klump i magen. I dag tidlig tente vi første lyset i adventstaken vår, som foreløpig består av fire telys og en mørkerød tallerken som vi later som er lilla, mens vi sang «nå tenner vi det første lys». For en stakket stund latet vi som at det var mørkt ute og at snøen var rett rundt hjørnet. Å tenne telys i solskinn gjorde ikke samme kosen som om det hadde vært en kald novemberdag på vakre Sotra, men vi gjorde så godt vi kunne.

Snart er det første desember. I dag har det vært nærmere 30 grader og solskinn, men nå ble det plutselig væromslag med regn, lyn og torden. Så været her er ikke langt fra en vanlig adventsdag i Bergen, litt hjemmekoselig faktisk. 

Fra første desember blir det kreativ adventskalender, og selv om adventstida absolutt ikke blir som i Norge skal vi likevel prøve å gjøre det koselig. Det gir oss muligheten til å oppleve hva advent og jul virkelig handler om. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde vært hjemme nå, ville folk snakket om julehandel. I Kenya har jeg ikke hørt et ord om julegaver eller julestress enda, og det er utrolig deilig. 

Til deg som ikke vet hva du skal gi venner i julegave, ta en titt her. Dette er julegaver som gir mening. 

Oppgitt

Mens de fleste kenyanere ber om at det ikke skal være kø på vei til sentrum, ber vi om ekstra mye. Når det er mye kø på vei inn til sentrum, kjører matatuene gjennom Mathare, og vi får en mye kortere tur til jobb. I dag fikk i bønnesvar. Matatuen var ganske full, men jeg fikk sitteplass ved siden av en tilsynelatende koselig kenyaner kledd i hvit skjorte, svart dressbukse og nypolerte, svarte finsko. Med andre ord, hverdagsklær for en kenyaner. 

- Har dere slum i landet du er fra? Kommer det fra mannen ved siden av meg, med halvlukkede øyne
- Nei, svarer jeg
- Det er bra, for i slum er det bare elendighet. Mannen åpner øynene, ser på meg og fortsetter: jeg misliker at matatuene kjører gjennom her. Derfor foretrekker jeg å lukke øyene. Da forsvinner problemet
- Javel? Sier jeg sjokkert og ser på han med et spørrende blikk

Mannen lukker øynene igjen, i det han sier 

- Ja, elendighet og håpløse mennesker. Det er det eneste du finner der

Er det rart det finnes fattigdom når mennesker som har ressurser til å hjelpe, bare lukker øyene? Oppgitt

Foto: Ragnhild Egeland

Lykke er å få en toåring krypende på fanget, som etter få minutter sovner i armene dine. Elendighet? Absolutt ikke.

Romantikk og peanøtter

Foto: Ragnhild Egeland

I skrivende stund har jeg nettopp lagt fra meg ei bok og en pose peanøtter. Dere som kjenner meg vet at jeg (hverfall før 3. klasse) egentlig ikke leser så mye og at jeg ikke tåler peanøtter. Men.. Nytt land, noe muligheter, nye nøtter. Foreløpig ser det ut til at jeg tåler kenyanske nøtter(lykke!!), og det blir fort et mellommåltid med peanøtter med tanke på at kenyanere bare spiser tre måltider om dagen. Boka jeg leser heter «the holiday», er skrevet av Erica James og er virkelig romantisk. Som den håpløse romantikeren jeg er, sitter jeg og storkoser meg med romantikk på andres vegne, og drømmer om den dagen min kjære skal ta meg med ut på seilbåttur. Selv om store deler av boka er klisje, fikk den meg likevel så interessert at både beina og hodebunnen ble solbrent i helga(ja, mamma, jeg smører meg godt).

I helga dro team Kenya til Sammy og Joyce, mentorene til Ragnhild og meg. Joyce er ei av de mest kjærlige menneskene jeg har møtt, og har blitt reserve mamma for Ragnhild og meg her nede. Når vi er på besøk er det ikke snakk om at vi er på besøk, men vi er hjemme. Vi har fått vårt eget rom som alltid står oppredd i tilfelle vi reiser hjem en dag, og søte små meldinger som begynner med «mine kjære barn» popper inn på telefonene våre inni mellom. I 2007 var Sammy i Norge, og det er godt å ha en å snakke med som kjenner kulturen vi kommer fra. Denne helga var Sammy og Joyce vekkreist for helga, men lot oss låne leiligheten likevel. Etter en lang og intim matatutur til Karen(bydel på andre siden av Nairobi, hvor de bor), ble det, til tiltross for gulost som kostet oss 1500 KS(!!!), god stemning med tacolaging med strømbrudd og telys og spill.

Foto: Ragnhild Egeland

Men når man snakker om romantiske seilturer, telys og god stemning. Jeg har kommet ut av tellinga på hvor mange kenyanere som har spurt meg om når jeg skal gifte meg. Og når jeg svarer: «jeg vet ikke», og spør samme spørsmål tilbake, vet de nøyaktig(mer eller mindre) når de skal gifte seg. Ei venninne har visst siden hun var 13 år at hun skulle gifte seg 14. april 2012, men fikk ikke kjæreste før hun var 23 år. Nå er vi invitert i bryllupet hennes den 14. april 2012. Andre kenyanere, som heller ikke har kjæreste, vet at de skal gifte seg om tre år. Når jeg etterpå spør om hvordan de kan være så sikker, svarer de alt fra at Gud har sagt det til de, til at det passer godt inn i fremtidsplanene. Fascinerende, men også veldig skremmende. Kjærlighet er virkelig fascinerende.  

Bergansjakke

Dagens handletur var unnagjort og vi hadde tilfeldigvis møtt på Roger, en av de ansatte på Focus, og skulle få skyss hjem av han. Mens vi venta i baksetet ropte Åsmund plutselig "bergansjakke!» til meg mens han pekte på en kenyaner som gikk forbi med turkis bergansjakke.. Jeg hoppa ut av bilen og fikk dratt kameraet med meg i håp om å få tatt bilde, for hvor ofte ser man kenyanere med norske jakker? 

Jeg tok han igjen og spurte «Excuse me, I notised your jacket, I'm from Norway». Mannen snudde seg, smilte stort og svarte meg på flytende norsk: «Å, er du norsk? Hvor i Norge kommer du fra?». Resten av samtalen foregikk på norsk, uten problem. Keffar, som han heter, har bodd i Lillehammer seks år og lært seg norsk på egenhånd. Han har også besøkt Bergen en rekke ganger, og blant annet vært på Brannkamp. Verden er ikke særlig stor.. 

På søndag er teamet invitert på middag hos han, og jeg gleder meg til å tilbringe en dag med denne kjernekaren!

Min nye kenyanske venn, Keffar

  

Gudstjeneste er ikke bare bare

Se for deg en rolig og avslappende søndagsmorgen. Du våkner opp uthvilt, står opp og kler på deg skjørt og gjør deg klar for å dra til kirka. Neste stopp er kjøkkenet hvor det lukter god frokost, i dag er det guttas tur til å lage den. Du kjenner lukten av egg og fruktsalat, og selv om du er fryktelig lei fruktsalat er det likevel sjarm når gutta har laget den. Jeg for min del blir fort matlei, og satt derfor veldig stor pris på at Åsmund hadde kokt egg og satt fram brød. Du rekker akkurat å lese litt i bibelen og takke Gud for dagen før det bærer av sted til kirka. Du ankommer kirka, blir ønsket velkommen av biskop og andre hyggelige mennesker og setter deg ned. Etter å ha presentert deg og brifet med det lille swahilien du kan, begynner lovsangen. Et keyboard med rytmer og med sangere som hverken synger i samme rytme eller dur som keyboardet. Fra sidemannen kommer det; «søren, jeg glemte ørepropper i dag også».

Gudstjenesten fortsetter, og selv om biskop gjentar gang på gang «for å spare tid...» tar du deg selv i å se på klokka alt for ofte. Tale etter tale begynner. Det er varmt, og selv om du sitter i tynn genser og skjørt, kjenner du svetten renne fra topp til tå og med ei rompe som er klam som bare det. Slik sitter du. Ikke i en time, ikke i to, men i seks timer og 30 minutter. Fra halv 10 til klokken 4 satt vi i en svett, klam og overfylt kirke. Det hører med til historien at det var innstiftelse av nye pastorer, men det tok virkelig av med bønn, lovsang og taler. Og når kenyanere ber, er det ikke snakk om ett minutt stille bønn, men gjerne en halvtime med kraftig bønn og med et og annet «halleluja» innimellom alle «amen» og «pris Gud». Heldigvis for oss ble vi hentet klokken fire, for det varte minst en halvtime til. Hjelpes!

Etter å ha vært i Kenya i en måned(en måned i går, som ble feiret med fløtekarameller og chai) har jeg lært og opplevd så utrolig mye og lista er lang. 

Jeg har blant annet...

... lært hvordan man krysser alt fra små gater til store motorveier

... lært å lage chapati, som er en blanding mellom potet- og pannekake.

Hele teamet i sving med matlaging
Foto: Djenga

Foto: Åsmund Skomedal

... blitt avhengig av chai, kenyansk te.

... funnet ut at jeg ikke tåler soyakjøtt? Magen min ville hvertfall ha det opp igjen.

... lært at det å kaste opp på kenyanske doer, som ikke alltid spyler ned, fort blir en utfordring.

... lært at man også må spraye fingrene med myggspray, ellers hovner man opp

Foto: Ragnhild Egeland

... møtt mentorene mine

... begynt å lære meg kenyansk dans

... feiret bursdagen til Nams, men gikk glipp av å dusje han(som en kenyansk tradisjon når noen har bursdag)

... fått gnagsår på fem av ti fingre på grunn av klesvask for hånd

... vært på safari, men fikk ikke sett hannløva

... blitt avhengig av nesespray hver kveld, og merket at jeg fikk småpanikk da den var tom. Heldigvis for meg hadde de nesedråper på lokalklinikken. Så nå ligger meg opp ned hver kveld før jeg legger meg, mens Ragnhild drypper to dråper i hvert nesebor

... deltatt på bønnedag for 8.klasse, som har eksamen denne uka

Lucy, ei god venninne fra Mathare
Foto: Ragnhild Egeland

... spilt volleyball, og fått kommentarer som: "Stå på Pendo, ær Gud med det han har skapt deg til" 

... tilbrakt en dag på kenyansk sykehus med Ragnhild, på grunn av leddgikta hennes, og funnet ut at det kenyanske helsesystemet virkelig er effektivt. 

... lært at det kreves utrolig mye tålmodighet for å få flettet håret sitt på afrikans vis. Nesten fem timer!

Foto: Magdalena

Fortvilelse

Ei ni år gammel jente sitter på lærerværelse og gråter. Har hun slått seg? Har noen sagt noe stygt til henne? Nei. Faren er død og i går reiste moren fra henne. Nå sitter hun igjen med ansvaret for seg selv og småsøsknene. Hun er sulten. Hun gråter.