Livets ingredienser

Jacksons lillebror har vaska klærne sine
selv siden han var 6 år!

Ruth og jeg er «always on the road», og siden fredag har jeg ikke vært hjemme. Jeg har besøkt ulike universiteter og i stedet for å dra hjem etterpå, har jeg blitt med studenter til hjemplassen deres for å se hvordan bondelivet er i Nyeri. På lørdag ble jeg med Jackson hjem til familien hans, og etter at han hadde forklart familien sin at vi ikke hadde noen planer om å gifte oss, fikk jeg omvisning på gårdene rundt og møtte nesten hele slekta hans. Gården var en ekte «village» med kenyanere som snakka lite engelsk og som aldri før hadde sett en mzungu.

Mandag gikk turen videre til Othaya, til ei venninne som har familien sin der. Like i nærheten er det en kaffefabrikk, og vi fikk omvisning i fabrikken, og fikk smake tidenes beste kaffe. Det sies at Kenya har den beste kaffen, men i løpet av de fire månedene jeg har vært i Kenya har jeg bare smakt utvanna kaffe, der minst halvparten er sukker. Grunnen til dette er at Kenya eksporterer all den gode kaffen sin til rike land som Norge og sitter igjen med dårlige kaffe selv. Men i går fikk jeg smake rein AA kaffe, som er av den beste kvaliteten, og jeg kan med hånda på hjerte si at Kenya har verdens beste kaffe. Takk Gud, for at du skapte kenyanske kaffebønner og kenyanske kaffebønder!

Dorcas med ferdig tørka kaffe

Hva er spesielt med kenyansk kaffe, sier du?

Nå skal du høre;

Det blir brukt maskiner på bare det nødvendige, resten foregår manuelt. Vasking av bønnene blir gjort av bøndene, tørking av bønnene blir gjort av sola selv og finsorteringa blir også gjort manuelt. Dette gjør at når kaffen er ferdig sortert, og du sitter med den beste sorten, AA, i hendene, er det virkelig den beste sorten. Kvalitets kaffe!

Den enkle livsstilen med få maskiner og ekte muskelarbeid er altså ingrediensene i verdens beste kaffe. Kan dette også være ingredienser til et lykkeligere liv? Et liv med mindre materialisme og et større fellesskap med medmennesker rundt?

I går var jeg en fire måneder gammel kenyaner. Gjennom disse fire månedene har jeg blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker som hver har sin historie å fortelle. Kenya er et land som blir mer og mer inspirert av vesten, ingen tvil om det. Når jeg forteller historier om hvordan kulturen er i Norge, blir mange forskrekket og lei på grunn av et «meg-og-mitt» og «du-og-ditt» samfunn man finner i mange steder i Norge, og mange blir triste for at Kenya er på vei til å bli et slikt samfunn. Og det må jeg si meg enig i. Mange flytter til Nairobi får å finne lykken i bedre jobber og en lysere framtid med penger. Men er lykke nødvendigvis penger og velstand? Er nordmenn de lykkeligste menneskene i verden fordi vi er det rikeste landet? Svaret er vel heller motsatt, spør du meg.

Ferskere og bedre kaffebønner skal man
leite lenge etter! Nam!

Etter å ha bodd i Nairobi, jobbet i Mathare og nå flytta til Nyeri, sier det selv selv at jeg har møtt mange forskjellige mennesker, og gjennom disse fire månedene er det spesielt en ting jeg har lagt merke til; gjestfrihet. Når man går rundt i Mathare Valley er det motsatte av dette «meg-og-mitt» samfunnet. Mathare er en stor familie, og med familiemedlemmer deler man det man har. I Mathare er det fattigdom, og mennesker har lite, men når man går rundt mellom husene og blir møtt av koselige damer i døråpningene som ønsker å tilby deg en kopp te og en banan, som er alt hun har, burde ikke det si oss nordmenn noe?

Søk etter ingredienser som gjør at livskvaliteten øker, ikke levestandarden..