African time, dessverre..

Etter ei uke med knekkebrødlaging i gryte, risengrynsgrøt, nytteløs planlegging, sortering av bøker i biblioteket og ei alt for lang helg med RSEC, er det mandag igjen, og nok en hviledag for Focus Nyeri. Uka som har vært har vært lang, og helga føles enda lengre. Jeg har også fått en god smakebit på afrikansk tid, med noen kenyanere som alltid(nesten alltid) kommer mellom en og to timer senere enn det de sier..

Onsdager er fast kontor-dag, og på onsdag som var fikk Ruth og jeg beskjed om å møte på kontoret klokka tre. Femten minutter før tida gikk vi opp trappene(som er ganske mange med tanke på at kontoret ligger på taket..) og vi låste oss inn og satte oss ned for å vente. Mannen vi venta på er leder for Focus Mt. Kenya, og hadde tidligere på dagen sagt at han skulle reise fra Embu(to timer unna) rundt 12, slik at han var sikker på at han skulle rekke kontoret til klokka tre. Da klokka slo tre ringte telefonen og han ringte for å si at han nå reiste fra Embu,(fremdeles to timer unna....) og trodde han skulle rekke å være der rundt fem. For å slå ihjel litt tid, ble det tur på både marked og cafe, mens jeg sukka og prøvde hardt å si til meg selv at dette var greit og bare et engangstilfelle.

Byggeprosjekt ved siden av kontoret som underholdt
 Ruth og meg i to timer..

To dager etterpå reiste Ruth og jeg nok en gang inn til sentrum for å møte på kontoret klokka tre. I det vi gikk ut døra halv tre, sier jeg på spøk; «vi trenger sikkert ikke være der før fem i dag heller». Vi lo det av oss, og dro likevel. Etter å ha venta på matatu i en halvtime(som gjorde at vi i teorien var 30 minutter forsinka) kom vi oss endelige til sentrum og satte oss utenfor kontoret. Vi hadde fått beskjed om at lederen(samme mann) var på vei(han bor 10 minutt fra sentrum), men vi fant fort ut at det han mente, var at han gjorde seg klar for å dra. Etter å ha venta i en time synes vakta så synd på oss at han fant fram stoler og bord til oss. Underveis i ventinga ringte vi flere ganger, og vi ble forsikra om at han var på vei. Joda...

Etter halvannen time fikk vi stoler og bord av vakta
Snill mann!

Klokka fem kom han opp trappene og låste opp kontoret. Fortvila som jeg var visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Det endte med en god blanding. Planleggingsmøtet for helga(som skulle begynt klokka tre) ble utsatt enda en time,(til klokka seks. Fra fem til seks satt jeg fremdel i ro og venta....) og ble til slutt droppa. Med orda «helga får gå som den går. Vi legger den i Guds hender» gjorde vi oss klare, ba en kort bønn(fordi de ba meg om å be..) og forta oss avgårde for å rekke kveldsmaten hvor helgas event skulle holdes.

Klokka 5(!!!) neste morgen ble jeg vekka av morgenfuler(i motsetning til hva jeg er...) som skulle be og lovsynge. For min del endte det i en litt irritert bønn til Gud, og en bønn om å gi meg dobbel dose av tålmodighet. Frokost skulle starte halv 8, men da Elisabeth var klar for frokost halv 8, hadde hun glemt hvem hun jobba med. Da klokka var 9(jeg får mye tid til å lese i bibelen!) var det klart for frokost. Resten av dagen gikk til evaluering av de ulike CU'ene, valg av nye ledere, alt for lange innlegg og debatter(kenyanere bruker så mange ord!) og sist med ikke minst min mening om hva de kan gjøre bedre i de ulike CU'ene(virkelig utfordrende!).

Programmet som skulle være ferdig klokka 11, var ferdig klokka 2. Halv 3 var jeg i seng, og ble på ny vekka to timer etterpå, og måtte igjen vente over en time på frokosten, som nok en gang ikke var presis.

Noen av studentene jeg jobber med, med Mt. Kenya i bakgrunnen

Selv om jeg har vært frustrert til tider, har jeg lært mye om Focus denne helga og blitt kjent med mange flotte studenter. Jeg gleder meg til å jobbe videre med studentene, lære mer, og ta erfaringene med meg til høsten hvor jeg ønsker å jobbe med lagsarbeid i Trondheim. Jeg har også blitt bedre kjent med lederen jeg jobber med(på godt(han er en virkelig god mann!!!) og vondt), og har sagt klart i fra jeg jeg virkelig håper at han skjerper seg når det gjelder tid.

Nå legger jeg all frustrasjon til side. I går kveld kom Ola på besøk og Keter kommer senere i dag. Til min store glede blir de begge til i morra. Å ha det gode humøret til Ola rundt meg gjør at jeg litt etter litt glemmer at jeg er frustrert. Takk, Ola :)  

Ola i gang med mandagsvasken
"Jeg liker svarte klær, da ser man ikke at de er skitne"